|
Spania
hadde mistet størstedelen av sine kolonier i 1820 årene. Tilbake
var kun Cuba og Puerto Rico i Amerika, noen små områder i Afrika
og Filippinene i Asia. I 1860 årene begynte uroen for alvor i Cuba.
En rekke konflikter og små kriger ble utkjempet, men de ble alle slått
ned av de spanske myndighetene. Cubanerne krevde i begynnelsen ikke
full uavhengighet fra Spania, bla. fordi de fryktet den nye store
naboen i nord, USA. Herfra var kapital begynt å strømme til øyen
og dermed også kravet om innflytelse.
Amerikanske
og cubanske interesser fløt allikevel på flere felter sammen i mot
den spanske kolonimakt, og da denne fortsatt nedkjempet de cubanske
geriljaer, forsterket de antispanske stemninger i USA. I 1898 erklærte
USA krig mot Spania, og etter kamphandlingene i Cuba og Filippinene
ga spanjolene opp og oppgav dem til USA. Cuba ble først selvstendig,
men deretter raskt avhengig av USA.
Spania
opphørte nå reelt med å være en kolonimakt av betydning. Den
tapte prestigen ble forsøkt gjenreist ved en rekke militære fremstøt
i Marokko, men de voldsomme tapene i menneskeliv sto slett ikke i
forhold til gevinsten: Spansk Marokko (1912-56).
Under
1.verdenskrig forble Spania nøytralt. Landets strategiske
beliggenhet og dets mengder av krigsviktige råstoffer, spesielt
jern og kobber, gjorde det interessant for andre. Det meste av
overklassen, kirken og hæren var tyskvennlig, hoffet var splittet,
mens den overveiende delen av det liberale borgerskapet og
arbeiderne fortrakk de allierte. For de liberale kretsene gjaldt det
å utnytte nøytraliteten, noe som lykkes. Sverdindustrien i nord,
tekstilindustrien i Catalonia og landbruket generelt fikk gode tider.
Spania fikk stort overskudd på betalingsbalansen, pesetas'en ble en
sterk valuta, gullbeholdningen ble firedobblet fra 1914-1918, og den
enorme statsgjelden forsvant.
Siden
Alfonso XIII var blitt myndig i 1902, hadde Spania frem til 1920
hatt 33 regjeringer, og kongen selv hadde på ingen måte vært i
stand til å hevde seg politisk.
I
1923 tok hæren makten og etablerte et militærdiktatur under
general Miguel Primo de Riveras ledelse. Han ble heretter offisielt
utnevnt av kongen og regjerte i begynnelsen ved hjelp av 8 generaler
og 1 admiral. Cortes ble sendt hjem, på samme måte som de fleste
andre folkevalgte forsamlinger. Ved maktovertakelsen erklærte Primo
de Rivera at den diktatoriske overgangsperioden ikke trengte å vare
mer enn i tre måneder, men den kom til å vare i mer enn syv år. I
begynnelsen møtte diktaturet liten motstand. Det henger sammen med
dets milde form og iøynefallende resultater. De sosialistiske
fagforeninger unngikk nevneverdige forfølgelser, og det lykkes
generalen å rydde opp i den lite effektive administrasjonen, og med
statsmidler igangsatte han en rekke større anleggprosjekter, i
tillegg til at en rekke industrier fikk statstøtte.
I
utlandet la man spesielt merke til det sterkt forbedrede veinettet
og den sikre togdriften. Men Spanias fundamentale problemer kunne
ikke Primo de Rivera løse.
Da
han for alvor la seg ut mot sine egne, ble han raskt svekket. Hæren
gikk i mot han da han forbød politiseringen den drev, og
jordreformene måtte han la gå av frykt for godseierne og kirken.
Den ambisiøse igangsettingspolitikken måtte snart finansieres ved
utenlandske lån, og verdien av pesetasen falt.
En
økonomisk krise var allerede under utvikling i Spania da den
verdensomspennende krisen som følge av krakket i Wallstreet i 1929
rammet landet. Streiker og oppstand ble igjen en del av den spanske
dagligdag, og Primo de Rivera måtte gå av i 1930.
Kildemateriale:
"En rejse gennem Spaniens historie", av Svend Arne Jensen
, fra 1991, samt annet. |
