VISIGOTERNE -Et Germansk folk

Visigoterne kom til Spania i år 418. I mer enn hundre år hadde Roms herskere benyttet germanske stammer i deres kamp mot andre folkestammer, som konstant truet Romerrikets grenser. Samme fremgangsmåte benyttet de romerske herskerne i Spania. De innbød Visigoterne til å bekjempe deres fiender, men da det romerske styret på halvøyen reelt sett var brutt sammen, overtok de selv makten, skjønt at de kun utgjorde en minoritet på ca. 200.000, mot den øvrige befolkningen på ca. 6 mill.

Visigoterne forble en minoritet, en krigsoverklasse som ikke har satt store spor i den spanske utviklingen. Mange historikere er tilbøyelige til å betrakte deres tilstedeværelse som en parentes i halvøyens historie. Språklig har de kun bidratt med noen få ord, og folkespråket forble en slags vulgærlatin. Økonomisk og sosialt fortsatte den utviklingen som 600 års romersk styre hadde påbegynt. Først omkring år 600 satte den utviklingen som førte til middelalderens feudal- og naturaliesamfunn inn, og var et absolutt tilbakeskritt i forhold til romertidens blomstrende handels- og pengesamfunn. 

Rester av en søyle fra det visigotiske museum i Merida.

Visigoterne ble konstant truet av ytre og indre farer; Frankrike i nord, Sueverne fra NordvestSpania, og samtidens stormakt: Byzantium. Styreformen forble et valgkongedømme med alle de splittelsestendenser en sånn ordning innebar. De mange troemnene førte til en stadig rivalisering innenfor den visigotiske adel. Enkelte konger lykkes det vist å håndheve et arvelig monarki i en ellet to generasjoner, men for så gå tilbake til Anarkiet. "Leovigild" i siste tredjedel av 500-tallet var en slik sterk konge. Han anses for å være den første som hadde makten over hele Spania. Han fikk preget mynter, og akseptert arvekongedømmet, men alle hans anstrengelser var forgjeves. Få år senere var man tilbake i valgkongedømmets strid og splittelse.

Før Visigoterne kom til Spania, hadde de vært flere hundre år på vandring. Deres utgangspunkt var vistnok Gotland og Sydsverige. Derfra hadde de vandret tvers gjennom Østeuropa til Sortehavet, videre over Donau, ned til Balkan, og atter videre rundt om Adriaterhavet til Italia, hvor de i år 408 inntok selveste Roma som de siste 800 årene ikke hadde sett andre fiender enn sine krigsfanger. Uvisst av hvilken grunn forlot de Roma og dro til Sydfrankrike, hvor de kom seg videre til Spania fra, og bosatte seg her.

Visigoterne utgjorde kun ett, blant mange folkevandringsfolk i de kaotiske århundrene omkring Romerrikets oppløsning. Det er vanskelig å forklare folkevandringstidens årsaker, og å forstå at så mange mennesker kunne holde sammen i århundrer på vandring, innen de endelig slo seg ned, og litt etter litt ble integrert i de lokale befolkningene. Det er mange teorier om årsaken til folkevandringene: overbefolkning, klimaforverring, oversvømmelser, andre folkeslags inntreden, rykter om "Det gyldne Romerriket", og alminnelig eventyrtrang. Teoriene som hver for seg høres fornuftige ut, kan enda ikke bekreftes, og det kan kun fastslås at vandringene har funnet sted, og at de vendte opp/ned på Europas politiske struktur. Vandringene medførte at makten i Syd- og Vesteuropa tilfalt folk som hørte hjemme helt andre steder. Bortsett fra frankernes rike forsvant folkevandringsrikene igjen uten å etterlate mange spor etter seg. 

Relgionsspørsmålet er et eksempel på hordan Spanias befolkning influerte på Visigoterne og ikke omvendt. Spanias befolkning var katolikker, mens visigoterne var arianere, dvs. tilhengere av Arius lære, som benektet treenigheten. Arius, som var en prest i Alexandria, kom gjennom filosofiske overveielser til den konklusjon at Kristus både tilhørte skaperverket og guddommen, og han avviste derfor tanken om Kristus som sann Gud og helt menneske. I datiden ble Arius lære lite likt, og førte til voldsom strid. Kirkemøte etter kirkemøte avviste den og betegnet den som kjetteri. Visigoterne hadde sannsynligvis lært om kristendommen gjennom Arius' utlegging, gjennom en av deres egne; biskop Wulfilas. Han hadde omkring år 340 vært misjonær blant de germanske stammene og var opphavsmann til den første bibeloversettelse til et germansk språk.

Overalt hvor germanske stammer dannet riker, bidro religionsspørsmålet til motsetninger med den øvrige befolkning, som nesten alltid var katolikker. Slik var forholdet i Spanis også. Hvilke realpolitiske overveielser de ledende visigotenene har gjort seg, er vanskelig å si, men resultatet kjenner vi: visigoterne forlot arianismen til fordel for katolismen. Sagn sier at kong Leovigild hadde en sønn ved navn Herminigild som giftet seg med en katolikk og konverterte. Senere førte han an i et opprør mot faren, men tapte og ble myrdet i fangenskap. En eldre bror; Reccared var åpenbart mer skarpsindig og innså at motsetningene i riket kun kunne utlignes ved en felles tro. Derfor konverterte han etter sin troning og gjorde i år 589 katolismen til halvøyens statsreligion.

Lovgivning var et annet felt, som kunne medvirke til å binde sammen befolkningsgruppene. Inntil midten av 600-tallet hadde visigoterne og Spanias øvrige befolkning hver sine lover. Med en felles lovbok; Liber Judiciorum, forendes germansk og romersk lovgivning i år 654. Jurister diskuterer stadig om hvilket av de to rettsystemer som kom å dominere, men det er enighet om at lovgivningen var medvirkende til å binde sammen befolkningen, og at den bevarte sin gyldighet århundrer fremover.

Allikevel er det tegn på at visigoterne aldri gled helt inn i den lokale befolkningen. Det tydeligste tegnet er den arabiske erobring av Spania fra år 711 og fremover. Den ytre anledningen kan ha vært svakheten ved det visigotiske valgkongedømmet. Den nest siste kongen hadde innen sin død i år 710, tatt sønnen Achila som medhersker, men adelen valgte i stedet en annen konge ved navn Roderick, som ble den siste visigotiske kongen i Spania.

I et rykte hevdes det at Achila søkte hjelp hos den "spanske guvernør" i Ceuta i Nordafrika, dengang som nå er en del av Spania. Med 7000 muhammedanske berbere gikk guvernøren i land ved gibraltar, og i nærheten av Jerez de la Frontera, ble den visigotiske hær med Roderick i spissen utslettet, og hvor visigoterriket falt sammen som et korthus. Det er ingen tegn på at Spanias øvrige befolkning deltok i kampene. Visigoterne var åpenbart hele tiden ansett som en fremmed herskermakt, som den øvrige befolkning ikke solidariserte seg med. Restene av den visigotiske elite flyktet opp i fjellene i nord og vest. Her dannet de riker som i de neste århundrene ble bekjempet av halvøyens nye herskere: Maurerne.

Kildemateriale: "En rejse gennem Spaniens historie", av Svend Arne Jensen , fra 1991, samt annet.