|
Misnøyen
med det spanske styre hadde lenge ulmet blant befolkningsgruppene i
sør-Amerika. Spanjolenes sentralstyre hadde lenge hindret
lokalbefolkningenes innflytelse på sin egen situasjon. De utstedte
embetsmenn på alle nivåer følte seg hevet over jordeierne og
byenes velhavende kjøpmenn, som ikke selv hadde noen mulighet til
en plass i embetsstanden. Misnøyen med den manglende politiske
innflytelsen og uttappingen av verdensdelen skapte grobunn for
selvstendighetsopprør.
Napoleons
undertrykkelse av Spania og spanjolenes oppstand mot de franske
undertrykkerne gav gjenlyd i de sør-Amerikanske koloniene. Her
ville man ikke stå under fransk herredømme, og rundt om dannet det
seg lokalregjeringer. I begynnelsen erklærte kolonistene at de var
lojale mot Spania, men de ønsket også å løsrive seg fra det
gamle moderlandet. Det tok lang tid før kravet om uavhengighet lød
med større og større styrke, samtidig som at det svekkede og
korrupte spanske styret kun kunne yte liten motstand.
Fra
1810 og i de påfølgende 15 til 20 år fant befrielseskrigene sted,
som senere løste koloniene fra Spania. Grunnlaget for de nåværende
sør amerikanske stater ble lagt, og her hersker, bortsett fra
Brasil, stadig spansk språk og kultur.
De
mest kjente av frihetsheltene var San Martin og Simon Bolivar. Rundt
begge står en aura av frihetskamper.
San
Martin hadde kommandoen i sør og Bolivar i nord.
Bolivars
gamle drøm om et forent Søramerika -etter at San Martin hadde
forlatt frihetskampen -gikk derimot ikke i oppfyllelse. Etter at den
felles fienden var nedkjempet, viste forskjelligheten seg. Striden
mellom de nye statene og de politiske grupperingene i dem tok til,
og det utviklet seg etter hvert til ustabile politiske
samfunnsforhold, som siden har kjennetegnet denne delen av verden.
Bolivar selv ga til slutt opp. I sine siste år var han president i
staten som til slutt ble oppkalt etter han: Bolivia.
Den
sydamerikanske kampen for uavhengighet ble godt på vei hjulpet av
England. Napoleonskrigene hadde etterlatt et utarmet Europa, som i
de påfølgende årene t.o.m. ble styrt av konservative fyrster. Her
tåltes det ingen forandringer, og hos dem kunne det gjenetablerte
kongedømmet hente hjelp til nedkjemping av opprørerne i koloniene.
Den engelske kongen og aristokratiet var av samme oppfatning, noe
som hutigt voksende industri -og kjøpmannstanden til gjengjeld ikke
var. Da de europeiske markeder som følge av etterkrigsdepresjonen
stoppet importen av varer, måtte det engelske ervervslivet se seg
om etter nye inntektsområder, noe som de fant i sydamerika.
Spanjolene hadde hittil vært i stand til å regulere all handel i
og mellom koloniene, men hadde på grunn av Napoleonskrigene i noen
tiår vært forhindret fra dette. Engelske kjøpmenn hadde utnyttet
denne gunstige situasjonen. De hadde investert store kapitaler i
sydamerikanske handelshus. Deretter kom salg av et stort overskudd
av krigsmateriell, som etter Napoleons endelige nederlag i 1815 lå
igjen til ingen nytte. Også engelske soldater dro i et stort antall
over Atlanteren. Etter hærens demobilisering sto mange unge menn
uten arbeid. I årevis hadde de vært krig, og mange av dem kjente
ikke til noe annet å lev av. De var villige til å la seg verve til
soldattjeneste ved de mange sydamerikanske vervekontorene i England,
og de ble et betydelig element i kampen mot spanjolene.
Det
offisielle England anerkjente de sydamerikanske republikkene i 1825.
Den engelske kongen og aristokratiet var ganske vist imot, og
forargelsen i de fleste europeiske stater var stor, men det engelske
ervervsliv jublet sammen med de liberale kretsene i og utenfor
England.
Kildemateriale:
"En rejse gennem Spaniens historie", av Svend Arne Jensen
, fra 1991, samt annet. |
