SPANIAS GYLDNE ÅRHUNDRE

Det 16. århundrede kaltes Spanias gyldne århundre. Denne betegnelsen bygger på en rekke objektive kjensgjerninger. Spania var blitt samlet til ett rike, og fra det hurtig voksende koloniriket strømmet sølvet hjem til moderlandet. For mange spanjoler var mulighetene store, og sjansen for å hurtig erverve seg rikdommer var reelle. Det var et samfunn i økonomisk vekst, hurtig forvandling og kulturell blomstring.

Fornemmelsen av storhet ble kronet av samtidens dynastipolitikk. Da Ferdinand den Katolske døde i 1516, overgikk tronen til barnebarnet, habsburgeren Karl, som ble konge over et samlet Spania. Men Karls rike var ikke bare Spania, og dets vidstrakte koloniriket i Amerika, men også områder i Europa anerkjente han som regent og hersker.

KARL V (1516-56)

I en alder av 15 år var Karl blitt erklært myndig og samtidig utropt til regent i Burgund og Nederland, som var arvelandene etter sin far Filip den Smukke. I 1516 fulgte som omtalt tidligere, den spanske kronen med de vidstrakte besittelsene i Søritalia, og Milano området, samt de amerikanske koloniene etter. Ved farfaren Maximilliams død i 1519 arvet Karl de østerikes landområder, hvor han straks kastet seg ut i en voldsom bestikkelse av de tyske fyrstene for å oppnå keiserverdigheten. Han vant over rivalen kong Frans I av Frankrike, bla. fordi han kunne oppnå store lån i finanshuset Fugger, mot sikkerhet i spanske og amerikanske gruver. Blant de mange tittlene, den nå 19-årige Karl kunne smykke seg med, var først og fremst: Karl I av Spania, og Keiser Karl V av det tysk-romerske riket, størst. Fra nå av var den spanske kongen hersker over store områder i Europa, og det gav prestige. Områdene var imidlertid spredte og meget forskjellige. Karl kom til å bruke det meste av sin regjeringstid på å samle og styrke sin makt, men forgjeves.

40 år etter sin tiltreden som regent i Nederland og Burgund abdiserte han. En trett, skuffet, og utslitt 55-årig keiser hadde innkalt til møte på Brussel slott. Her leste han opp sin abdiseringserklæring i den samme salen hvor han 40 år tidligere var blitt innsatt i sine rettigheter.

Den spanske kronen sa han fra seg året etter, og i februar 1558 frasa han seg også keiserverdigheten.

I abdiseringserklæringen mintes Karl alle bestrebelser for å styrke sin makt, og han skjulte verken nederlag eller feiltrinn. Han fremhevet at han 9 ganger hadde vært i Tyskland, 7 ganger i Italia, 10 ganger i Nederland, 4 ganger i Frankrike, såvel i krigs -som fredstid, 2 ganger i England, 2 ganger i Afrika, og også en rekke mindre reiser for å besøke sine forskjellige land. 8 ganger hadde han pløyet middelhavets bølger, og tre ganger atlanterens, og han hadde kun en siste reise til gode, nemlig hjemreisen til Spania, hvor han ville søke sin grav.

I 1558 døde Karl V i klosteret St. Juste i Extremadura, hvor han hadde tilbrakt sine siste leveår med bla. mekaniske hobbyer.

De mange reisene var en nødvendighet for å holde besittelsene samlet, og langt de fleste av dem var forbundet med alle krigene, han måtte føre for å forsvare sine interesser.

Hvorvidt Karl var en god konge for Spania, er det naturligvis delte meninger om. For den del av de 7-8 millioner innbyggere, som var stolte av deres nye stat, eller som søkte lykken i keiserens vidstrakte rike, og i den voksende administasjonen, var det sikkert ingen tvil. Hos skattebetalerene var nok begeistringen derimot neppe overveldende. Den spanske omsettningsavgiften på 10% samt inntektene fra de gruvene, var inntektskilder til finansiering av hans mange kriger. Hans manglende spanske språkkunnskaper samt hans lille forståelse for spansk kultur og tradisjon har på samme måte dempet begeistringen for han.

Fiendene var mange. Først og fremst erkerivalen kong Frans I av Frankrike. Han prøvde av all makt å hindre "den habsburgske omringingen" av Frankrike, som med sine ca. 20 millioner innbyggere var Europas mest folkerike stat. Krigene mellom de to var mange, men sluttresultatet ble lik null for begge.

Karl var en oppriktig rettroende katolikk, og han kjempet for den katolske tro både mot "vantro" tyrkere og mot den raskt voksende protestantismen. Allikevel kom han i konstante konflikter med paven, som fryktet hans innflytelse i Italia. Det gikk så vidt at Karl i 1527 aksepterte at Roma ble plyndret, og at store deler av byen gikk opp i flammer. Senere lykkes det han å få paven til å innkalle til et kirkemøte, som skulle oppta den ideologiske kampen mot protestantene.

Mens Karl kjempet mot Frans I, tyrkerne og paven, spredte protestantismen seg i Tyskland og Nederland, uten at han kunne gjøre noe for å forhindre det. Først etter at han hadde fått fred med sine andre motstandere, kunne han igjen ta opp kampen mot protestantene, men noe som var altfor sent. Han vant ganske vist en rekke enkeltslag, men sluttresultatet ble freden i Augsburg 1555, hvor de protestantiske fyrstene fikk med de  katolske, at hvert enkelt lands religion skulle bestemmes av fyrsten.

Augsburgfreden ble et avgjørende nederlag for Karls tanker om et samlet katolsk rike. 40 års strev, med alle krigene og omkostninger var endt i fiasko. Krigene hadde tæret voldsomt på Spanias økonomi, som allerede de nærmeste etterfølgende årene kom ut i vanskeligheter.

FILIP II (1556-98)

Filip II fulgte faren som Spanias konge og regent over Burgund, Nederland og de store Italienske eiendommene. De Østerrikes arvelandene forble hos Karl Vs bror, Ferdinand, og han oppnådde også keisertittelen. Filip kunne heretter konsentrere seg om sitt spanske kongerike og dets interesser, og om alle problemene, regjeringen over Nederland i etterkant medførte.

Filip var oppdratt i Spania og følte seg som spanjol. I motsetning til faren forlot han kun sjelden Spania, siste gang i 1559. Styret av de øvrige eiendommene overlot han til de lojale statsholderne, mens han selv forble i hjemlandet og personlig satte seg inn i nesten alle saker. Han hadde vanskelig for å skille mellom vesentlig og uvesentlig, og anså det for sin kongelige plikt å personlig treffe alle avgjørelser. Selv om han greide mye, betydde denne framferden, at forretningsgangen i den hurtig voksende sentraladministrasjonen ble langsom og byråkratisk.

Ved tronefrasigelsen i Brussel hadde Karl V gitt beskjed om nødvendigheten  av, at sønnen kjempet for et samstemt katolsk Europa. Noe som Filip var veldig villig til. Han var fanatisk katolikk, og hele livet var han preget av det. Dette gjaldt så vel i den personlige levemåten, som i hans innenriks -og utenrikspolitiske beslutninger. En av de første gangene, Filip viste seg offentlig etter hjemkomsten i Spania i 1559, var ved en kjetterprosess, hvor femten kjettere skulle brennes på bålet, og han skal ha uttalt; "at dersom hans egen sønn var kjetter, ville han personlig bære ved til hans bål". I Filips 42-årige regjeringsperiode støttet han ivrig inkvisisjonen og gjorde sitt til at Spania ble renset fra kjetteri. 

Han var like intolerant ovenfor kjettere, som for de miste tegn til separatisme og særpreg. Det fikk bla. Moriskerne erfare. De var etterkommere etter maurerne, men var gått over til kristendommen, i allefall formelt. De hadde imidlertid beholdt deres særpregede orientalske skikker og klesdrakter, og talte som oftest et arabisk språk. I 1566 påbød kongen, at moriskerne i løpet av tre år skulle opphøre med deres arabiske språk og slutte å bruke skikkene, og klærne. De fleste moriskerne i Andalucia inordnet seg, men beboerne i Granadas høyland reiste seg til opprør, og først etter tre års kamp, måtte de oppgi motstanden.

I sine bestrebelser for å oppnå eneveldig makt, motarbeidet kongen alle rester av egetstyre og regionsbestemte særrettigheter. Cortes ble sjelden innkalt. Det betydde mindre i Castilla, hvor cortes rettigheter aldri hadde vært store. Til gjengjeld sto Cortes i Aragonia fast på gamle rettigheter og bød gang på gang kongen imot. I 1591 gjorde Filip kort prosess. Han lot sine tropper rykke inn i Aragonia, hvor han avsatte og henrettet de ledende embetsmenn og fratok regionen alle særrettigheter i forhold til det øvrige riket.

De to sidene av Filips II tro: troens utrettlige forsvarer og den eneveldige, altdominerende monark over Europas mektigste og rikeste områder, kom til uttrykk i periodens prektigste bygningsverk, Escorial. Filip hadde gjort Madrid midt på den castillanske høysletten til rikets hovedstad, og 50km herfra lot han Escorial oppføres, som var både kloster, kirke og kongebolig. Her bosatte han seg, og regjerte herfra sitt enorme rike. Hans egen bolig var enkel og ytterst spartansk innredet, noe som stod i sterk kontrast til det øvrige bygningskompleksets herligheter. Personlig levde han nøysomt og deltok kun sjelden i det overdådige hoffliv.

Filips privatliv var preget av sorg. Han mistet fire hustruer, og hans første sønn døde i fengsel, hvor han satt fanget som følge av en sammensvergelse mot faren. Med sin fjerde hustru fikk han enda en sønn, den senere Filip III, som både i datid og ettertid ble kjent for å være svak og ubetydelig.

LYKKE ELLER ULYKKE FOR SPANIA?

Spanias økonomiske makt kom aldri på høyde med den politiske innflytelsen, som Karl V og Filip II hevdet, men under de to regentene opplevde næringslivet en oppblomstring. Kolonieventyret skapte etterspørsel etter utrustning til alle ekspedisjonene som dro vestover, og til forsyning av de hurtig voksende bosettingene i Amerika. Baksiden var en galopperende inflasjon, forårsaket av en til tider voldsom etterspørsel etter hurtig tilførsel av edelmetaller.

Saueavl, samt korn -, vin- og olivendyrking var de bærende hjemmeerverv. Hittil hadde det vært mest erverv som gruvedrift, fremstilling av damascenerklinger og kunstferdige tekstiler. Fra offisielt hold ønsket ullindustrien stimulert, og den fikk med tiden et betydelig omfang. Etterspørselen fra den hurtig voksende flåten og mange nye skipsverft fikk betydning for en rekke småindustrier, som fremstilte tjære, seil, tauverk m.m.

Til tross for en sterk økonomisk vekst på 1500-tallet forble byene i Spania små og fattige i forhold til byene i Italia og Nederland. Kun Sevilla, Barcelona, Saragossa og Valladolid kunne måle seg med de store byene i utlandet, og mange flotte hus vitner enda om tidens velstand.

En hemmende faktor i utviklingen av det spanske ervervsliv var den spanske adels forakt for handel, håndverk og jordbruk. En "skikkelig" spanjol viet sitt liv til krigstjeneste, den voksende statsadministrasjonen, kirken, eller til en erobrertilværelse i koloniene. Det ble derfor et mål for bedrestilte borgere å kjøpe adelsbrev av kongen, som villig solgte disse for å få inntekter til statens alltid slunkne kasse. Lavadelen, den såkalte Hidalgo, vokste eksplosivt, og dermed vokste også gruppen av skattefrie borgere, som i deres forakt for alminnelig arbeid, levde et liv uten arbeid.

Den dårlige arbeidsmoralen og den voksende strømmen av penger fra koloniene, medførte en voldsom etterspørsel og dermed en forsterket inflasjon, som det spanske ervervsliv ikke kunne tåle. Da lønningene fulgte prisene, ble spanske varer så dyre at de ikke kunne konkurrere med tilsvarende utenlandske som i større og større omfang ble importert.

Den offentlige sektors forbruk ble en ytterligere belastning for den spanske økonomien. Enda mer kostbar var opprettholdelsen av den store flåten og den stående hæren, som var nødvendig for å sikre monarkiets vidt spredte eiendommer, og alle grensene. Selv om det spanske verdensriket virket imponerende, var dets styrke overvurdert. Det spanske kongeriket på Pyreneehalvøyen var et naturlig resultat av en politisk og økonomisk utvikling gjennom århundrer, men det koloniriket og de omfattende europeiske besittelsene var det ikke. Koloniriket var på få år skapt av eventyrlystne conquistadorer, og de europeiske besittelsene var et resultat av en engjerrig giftermålpolitikk. Allerede i Karl Vs tid hadde det vist seg vanskeligheter med å holde sammen rikets forskjellige deler, og under Filip II brøt opprøret ut i Nederland. På tross av en overlegen spansk militærmakt og med enorme omkostninger i menneskeliv og materiell, lykkes det nederlenderne i 1581 å erklære de syv nordlige provinsene for selvstendige. Den nye staten, nesten identisk med den nåværende Holland, måtte i enda 67 år med mellomrom, kjempe mot spanske hærer, før spanjolene endelig erkjente at områdene for evig var tapte. De sørlige provinsene, det nåværende Belgia, forble enda i lang tid i spansk besittelse.

Ut over krigene for å beskytte spanske interesser i det vidstrakte riket, førte Spania en aggressiv utenlandspolitikk. De spanske kongene anså seg for å være den katolske tros bannerførere. Hovedfienden var tyrkere, som på 1500-tallet med hell hadde ført en ekspansiv utenrikspolitikk på den kristne Europas beskostning. I denne kampen kunne spanjolene notere atskillige seire, blant dem den berømte seieren ved Lepanto på den Greske vestkyst i år 1571, hvor forenede kristne flåter under spansk ledelse effektivt stanset tyrkerne.

I Europa førtes mange kriger i den katolske tros navn, og flere av dem naturligvis mot arvefienden Frankrike. Her var det ikke alltid like enkelt å skille fromme motiver fra mer verdslige. Et avgjørende og katastrofalt nederlag led spanjolene imidlertid i 1588, hvor Filips "uovervinnelige armada" ble utslettet ved Englands kyst. Spania hadde funnet tiden moden for et oppgjør med Englands protestantiske regime under Elisabeth I, men et sammentreff av ugunstige værforhold sammen med ny engelsk sjøkrigstaktikk avgjorde krigen til engelsk favør. Dermed brast de spanske forhåpninger om et katolsk Vesteuropa, og en utvikling som fratok Spania dets dominans av verdenshavene tok til.

Ved inngangen av det 17.århundret var Spanias stormaktstid forbi, selv om samtiden først omkring midten av århundret for alvor erkjente det. Allerede under Keiser Karl V hadde de økonomiske problemene meldt seg, og de gjentagne finanskrisene under Filip II viste at Spanias økonomi ikke var i stand til å bære en stormaktsstilling. Filip II begynte sin kongegjerning med en delvis konkurs stat i 1557, og nye konkurser fulgte i 1575, 1596 og 1607.

Kildemateriale: "En rejse gennem Spaniens historie", av Svend Arne Jensen , fra 1991, samt annet.