SPANIAS TRONARVING

Johanne, med det senere tilnavnet "den vanvittige", var en av Det katolske Kongepars døtre. På grunn av dødsfall i familien ble hun Spanias tronarving, og senere dronning over et land, som var på vei til å bli et verdensimperium. Hennes fremtid var lovende, men hun kom til å tilbringe et halvt århundre i isolat innesperret på et slott. En sånn skjebne vekker nysgjerrighet, og blir lett gjenstand for mytedannelser. Diktere, dramatikere, kunstnere, historikere og psykologer har interessert seg for henne. Noen av dem bekrefter at hun virkelig ble gal, og mener årsaken til dette var hennes kjærlighet til ektemannen, Filip av Burgund, som døde ung. Andre mener at hun overhodet ikke var gal, men bare ble skubbet til side, først av ektemannen, så av faren Ferdinand, og til slutt av sønnen, Keiser Karl V. Andre igjen mener det mest sannsynlige er at hun var offer for inkvisisjonen.

Johanne var en brikke i ekteskapspolitikken på samme måte som hennes fire søsken, og som det vanlige var på den tiden. Broren, kronprins Johan, og hun selv skulle giftes med den tyske keiseren Maximillians barn; Margaretha og Filip. Dermed skulle forholdet mellom de forente Spanske kongerikene, og Det tysk-romerske keiserriket besegles.

Johannes tilkommende, Filip den Smukke, var erkehertug av Østerrike og Burgund med de tilhørende Nederlandene. På det tidspunktet, i 1495 var de to unge kun 17 år gamle, og hadde aldri sett hverandre. Allikevel sendte Filip et kjærlighetsbrev med håp om at deres ekteskap ville bli velsignet med mange barn. Håpet gikk ikke helt i oppfyllelse, men to av deres sønner ble keisere og to døtre dronninger.

I August 1496 reiste Johanne til sin trolovende i Nederland. Det katolske kongeparet hadde beordret en flåte utrustet, så hun kunne ankomme standsmessig. Samtidig ønsket foreldrene å vise omverdenen, og fremfor alt Frankrike, at Spania var en stormakt, som man i fremtiden kunne regne med.

Til tross for det gunstige reisetidspunktet, ble reisen til Nederland hard. Flere av skipene sank med store tap av mannskap og kostbarheter. Først i oktober ankom Johanne den nederlandske byen Ryssel.

Møtet mellom de to nå 18-årige ble stormfullt. Selv om de så hverandre for første gang, sjokket de omgivelsene med å allerede første natt å dele seng, uten å vente til bryllupsnatten. At Filip var hurtig i vendingen, overrasket ingen, for han var kjent for å være en riktig kvinnebedårer. Men at Johanne så hurtig ga etter, er nok litt overraskende når man tenker på hennes strenge oppdragelse, og skyhet.

Forholdet mellom Filip og Johanne endret hurtig karakter. Hans interesser for henne kjølnet, samtidig med at han gjenopptok jakten på andre kvinner. For Johanne var det tvert motsatt.

I Spania hørte foreldrene om det dårlige forholdet mellom ektefellene og om Johannes reaksjoner. Foruroliget over dette sendte de flere ganger store utsendinger til Johanne for at de skulle danne seg et bilde av den faktiske situasjonen. Utsendingene bekreftet ryktene, og fortalte samtidig at Johanne viste en svak holdning til religiøse emner, og at hun t.o.m. ikke brydde seg om oppfyllelsen av de kirkelige pliktene. På selveste Kristi himmelfartsdag skal hun ha avvist å skrifte, selv om to adelige hadde kraftig oppfordret henne til det.

Johanne fikk tre barn før hun i 1502 så igjen Spania. Det første barnet var en pike, som -innen hun fylte 20 år- nådde å bli gift med to enkemenn etter sine tanter, først kong Immanuel av Portugal, og deretter kong Frans I av frankrike. I 1500 fødte Johanne en sønn, den senere keiser Karl V, og i 1501 fulgte enda en datter, Isabella. Hun døde ung, men rakk å bli forlovet til den senere danske kong Chistian II.

Filip den Smukke

ANERKJENNELSE SOM TRONFØLGEPAR

I 1502 kom Johanne og Filip til Spania. Seks år tidligere var Johanne som purung prinsesse kommet til Nederland, og hun hadde ikke sett sitt fødeland siden. Mye hadde hendt i mellomtiden. Hun hadde født tre barn i sitt ekteskap med Filip, og hadde i perioder vendt verden ryggen og ble betraktet med skepsis. Men nå var hun blitt Det katolske Kongepars nærmeste arving etter mange tragiske dødsfall som hadde revet bort søsknene, og søskenbarn. Kronprins Johan rakk kun å være gift i 6 måneder før han døde, og hans arving døde kort tid etter fødselen.

Ved den spanske grensen ble Johanne og Filip mottatt av et stort oppbud med spanske stormenn. Glans og herlighet skulle prege deres reise gjennom Spania til Toledo, hvor de skulle hylles som tronfølgerpar. Reisen ble et riktig triumftog, og følgets nederlandske adelsmenn var fulle av beundring over hva de så i gamle castillanske byene med deres romerske og mauriske byggverk. Under følgets opphold i Burgos benyttet tre nederlandske adelsmenn muligheten til å vandre den gamle pilgrimsveien til Santiago de Compostela for å besøke apostelen Jacobs grav. Hans legeme var i følge en legende på underlig vis havnet der.

Fra Burgos reiste det fornemme selskapet via Valladolid til Segovia, hvor "Djevelbroen", den romerske akvedukten ble vist frem. Ifølge overtro var den laget av djevelen. Reisen fortsatte via Madrid, til Toledo, hvor kongeparet avventet deres datter og svigersønn.

Toledo var smykket til fest da Johanne og Filip ankom den 7.mai 1502. Byen hadde da en mer en tusen ar gammel historie bak seg. Den hadde under Visigoternes herredømme vært en slags hovedstad. Romerne, visigoterne og maurerne hadde alle satt deres preg på byen som nå var hovdesete for den spanske kirken og et religiøst-kulturelt sentrum. Her anerkjente Castillas Cortes Johanne og Filip som tronsfølgepar. Noen måneder senere erklærte også Aragonias Cortes seg villig til å anerkjenne dem som fremtidige regenter, men med det forbehold at dersom Ferdinand senere skulle få en sønn, skulle han innta deres plass.

Johanne var nå 23 år, og alt tydet på en strålende fremtid som Europas fornemmeste fyrstinne. Spania skulle endelig samles under en regent, i tillegg til områder i Italia, og et hurtig voksende Amerika. Filip var dessuten erkehertug i Østerike og Burgund med tilhørende Nederland. Deres kommende rike ville blitt Europas mektigste.

RYKTER OM JOHANNES SINNSYKDOM

I begynnelsen av år 1503 fant Filip det nødvendig å reise til Nederland, mens Johanne forble i Spania for å føde deres fjerde barn.

Filip måtte avsted og brukte bla. noen dødsfall i følget som årsak. Han var bekymret for sitt personale og rystet over sin læremester, erkebiskopen av Besancons plutselige død. Løse rykter antydet at kong Ferdinand hadde en finger med i spillet da nettopp erkebiskopen hadde en betydelig innflytelse på Filips franskvennlige holdning. Hvor mye sant det var i ryktene, er aldri blitt klarlagt. På den tiden svirret ryktene om Ferdinand, men på den annen side, holdt han ikke tilbake i å benytte de groveste metoder.

To måneder senere fødte Johanne sønnen Ferdinand, oppkalt etter morfaren, og han ble også hans øyesten. Prinsen fikk sin oppdragelse i Spania og ble i motsetning til broren Karl, spanjol av sin tid. Mange så mot han som Spanias neste konge, men arvereglene kunne ikke omgås, og den eldre, tysk oppdratte Karl skulle bli Spanias nye konge. Det er merkelig hvordan skjebnen kan ordne det meste, ettersom den Spanske Ferdinand i 1556 kom til å overta den tyske keiserverdigheten etter Karl, da han trakk seg tilbake fra sine embeter.

Under det ufrivillige forlengede oppholdet i fedrelandet viste Johanne, ifølge legeerklæringer, mange tegn på at hun ikke var ved sin fulle forstand. Dronning Isabella var tilsynelatende av samme oppfattelse og fikk innføyd i testamentet sitt, at ektemannen Filip skulle være stedsfortredende regent over Castilla dersom Johanne ble ute av stand til å utføre sine plikter.

Først et år senere, i mai 1504, kunne Johanne reise tilbake til Nederland til Filip. Voldsomme sammenstøt mellom ektefellene ble hyppige. Blant de mange ryktene om Johannes kraftige reaksjoner på mannens utroskap er historien om hennes angrep på en nederlandsk kvinne, som var kjent for sin skjønnhet og sitt gyldne hår. Johanne oppsøkte henne, misshandlet henne, og klipte til slutt av henne det praktfulle håret.

Med tiden avtok Johannes raserianfall. Hun ble tausere, og viste avsky for mennesker. Hun kunne sitte alene i dagevis i et mørkt rom, og ville bare snakke med noen få av tjenestefolket. Kun Filips nærvær kunne vekke henne. Hennes sjalusi ble til slutt så stor, at alle kvinner måtte holdes borte fra hennes nærvær.

26. november 1504 døde dronning Isabella, kun et halvt år etter Johannes avreise fra Spania. Ifølge arveloven var Filip og Johanne nå konge og dronning av Castilla. I et par år hadde forholdet mellom Ferdinand og Filip vært spent, og nå utenfor rikets rettmessige arving, begynte de to en åpenlys strid om makten. Det virket ikke som om Johanne merket striden, som kunne ha gjort slutt på denne ved å gjøre krav på sin arv, men tvert i mot oppsluktes hun helt av sine personlige problemer. Filip gikk derfor til den ytterlighet at han lot hennes oppførsel nøye kontrolleres og nedskrives for å kunne overbevise omverdenen om hennes sinnsforvirrelse. Nettopp dette, sammen med Ferdinands intriger i Spania, har gitt næring til teoriene om maktkampen mellom de to, men det er ikke tilstrekkelig belegg for å hevde at de lot Johanne erklæres sinnsyk uten grunn.

HJEM TIL CASTILLA FOR Å OVERTA MAKTEN

I januar 1506 gikk Johanne og Filip ombord på flåten som skulle dem fra Nederland til Spania. Årstiden var ikke gunstig, og flåten kom ut i den ene stormen etter den andre. Om denne reisen er det bevart flere mer eller mindre uavhengige fortellinger, alle om Johannes ro, tapperhet og hyggelighet under selv de mest farefulle omstendigheter. Mannskapet ble forbauset over hennes verdige adferd og står helt uforstående over ryktene om hennes utilregnelighet.

På et tidspunkt ble flåten tvunget til å søke ly ved den engelske kyst. Englands konge, Henrik VII, fikk nyss om dette fonemme selskapets nærhet, og lagde straks i stand en storslått mottagelse med festligheter som varte i nesten 3 måneder. Filip den Smukke lot seg innfange av festlighetene, mens Johanne trakk seg tilbake til det barske Falmouth. Søsteren Catharina, som da var gift med den nye tronfølgeren; den senere Henrik VIII, søkte forgjeves å oppmuntre henne. Men Johanne foretrakk å være alene. Ryktene gikk atter en gang, og fortalte om hennes merkelige adferd.

Først en gang i april kunne Johanne og Filip atter sette føttene på spansk jord. Spanjolene hadde store forventninger til deres nye dronning, men ble svært skuffet. Alle var utilfredse med at Johanne ikke var å få i tale. De var vant med å kunne henvende seg til dronning Isabella om stort og smått, når hun var på reise rundt om i landet. Ryktene antydet at Filip holdt sin kone avsperret, for at han alene skulle sole seg i kongelig prakt. Ferdinand tok del i intrigene. Snart forhandlet han med Filip om å dele makten med han, og opptrådte som den omsorgsfulle far som forsvarte sin datters rettigheter og verdighet mot ektemannens anslag og overgrep.

Johanne og Filips reise gjennom Castilla sluttet i september 1506 i Burgos, hvor de oppholdt seg i Casa del Cordon. Her hadde dronning Isabella mottatt Columbus etter hans første oppdagelsesreise, og her satt senere den franske kong Frans I, fanget en tid. I dette huset døde Filip den Smukke plutselig i slutten av måneden.

FILIPS DØD

Om Filip døde en naturlig død, får vi aldri svar på, men det skal sies at hans død passet veldig godt inn i Ferdinands planer, og alle visste at denne typiske renessanse fyrsten ikke skydde noen midler for å nå sine mål. Men det må samtidig fastslås at det er snakk om rene spekulasjoner ettersom det ikke finnes noen som helst konkrete beviser. Mer taler faktisk for en naturlig død. Den gang var det ikke uvanlig at mennesker døde i en ung alder. Man kan bare se på alle dødsfallene blant Johannes unge slektninger. Den vanlige helsetilstanden var dårlig, medisinsk og hygienisk omsorg var mangelfull, og mange sykdommer som i dag er harmløse, hadde den gang dødelig utgang.

Johanne vek ikke fra Filips dødsleie, hun passet og pleide han dag og natt. Beretningene om Johannes reaksjoner ved sykeleiet er motstridende. En lege er full av undring over at en kvinne er i stand til å bevare roen og selvbeherskelsen under de gitte omstendighetene, men andre hevder det motsatte.

Filips jordiske rester ble foreløpig gravlagt i karteuserklosteret Miraflores, ca. 3-4km fra Burgos sentrum. Den endelige bisettelsen skulle foregå i Granada, hvor også dronning Isabella skulle stedes til hvile.

Ca. 5 uker etter Filips død dro Johanne ut til karteuserklosteret for å besøke Filips grav. Etter å ha tilbrakt en stund ved graven, forlangte hun kisten åpnet, noe som ble gjort. Liket ble viklet ut av likkledene, og plutselig begynte Johanne å kysse dets føtter med en slik heftighet, at hun måtte fjernes med makt. Det merkelige er, at hendelsen fant sted på et tidspunkt hvo Johanne ellers viste seg handlekraftig og i stand til å gjennomskue intrigespillet omkring seg. Det er i hele tatt et gjennomgående problem, at hver gang man støter på beretninger om hennes vanvittige handlinger, femstiller andre henne som et menneske, som fullt ut var i stand til å handle rasjonelt.

I desember 1506 forlot Johanne Burgos. Hun var høygravid og ventet sitt sjette barn en måned senere. Hun kom til Torquemada, en liten by midt imellom Burgos og Valladolid. Stedet var velvalgt. Byen ligger i et nydelig åpent landskap med rekreative muligheter, som ville gjøre henne godt etter en overstått fødsel. Innen hun reiste, tok hun den beslutning som gjorde ble hennes bevis for at hennes vanvidd; hun ville ha Filip med seg.

Søndag den 20.desember dro hun til Miraflores og krevde Filips lik utlevert. Hun begrunnet dette med at han skulle bisettes i Granada. Munkene nektet å utlevere den døde kroppen, og tilkalte biskopen av Burgos. Han erklærte at det i følge loven var forbudt å grave et lik opp, før det hadde ligget i jorden i mer enn 6 måneder. Da Johanne stod fast på sitt og fikk flere heftige raseriutbrudd, tillot man allikevel utleveringen. Da kisten var gravd frem, beordret hun den åpnet og bad de tilstedeværende øvrighetspersoner identifisere innholdet. Kisten ble deretter satt på en vogn, og følget begav seg ut på den 60 km lange veien til Torquemada.

Johanne hadde befalt at man kun måtte reise om natten. Det er vanskelig å trenge helt til bunns i de mange beretningene om ferden. Selv om de fleste høres fantastiske ut, er det allikevel så stor likhet at de må taes alvorlig. I ettertidens beretninger er historien vokst, som f.eks. at Johanne skulle i årevis ha streifet rundt i Spania med sitt makabre følge. Det er ikke riktig. Hun flyttet atskillige ganger, men innen en avstand på 60 km fra Burgos. Først i 1509 foretok hun sin lengste og siste reise; til Tordesillas, ca. 30 km vest for Valladolid og 150 km fra Burgos.

Vel ankommet, nedkom Johanne med en liten prinsesse, Catharina. Hun kom til å tilbringe sine barne og ungdomsår hos moren.

Alle beretningene fra den tiden tyder på at Johanne nå virkelig var blitt sinnssyk. Hun nektet å vaske seg og skifte tøy, tisset på seg, sov på bare gulvet, og spiste av en tallerken satt på gulvet.

Da dette kom Ferdinand for øre, tok han straks affære. Han overtalte henne til å reise til Tordesillas.

For siste gang dro det makabre opptoget avsted i nattens mulm og mørke. Først de nynnende munkene, deretter et firspann med Filips kiste, omgitt av fakkelbærere, og endelig Johanne med det øvrige følget. Etter flere måneders reise nådde opptoget Tordesillas. Filip ble bisatt i det enda eksisterende Santa Clara klosteret, og Johanne ble brakt til et kloster sammenbygget med et palass, hvor hun kunne se hans grav. Her forble hun inntil hun døde i 1555, godt 45 år senere. Palasset finnes ikke lenger, men et tårn på stedet heter fremdeles "Torre de Juanna", Johannes tårn.

JOHANNE I TORDESILLAS

Johannes trøst i de første årene i Tordesillas var datteren Catharina. Hun kunne live opp moren, som det samme også kunne skje de få gangene hun så igjen sine andre barn.

I 1517 fikk Johanne besøk av den 17-årige Karl, og den 19-årige Leonora. De to kan neppe hatt annet enn en svak erindring av sin mor. Det var 12 år siden Johanne hadde forlatt Nederland, og først nå så hun dem igjen. Årsaken til besøket var først og fremst Karls ønske om å få morens anerkjennelse som eneste rettmessige arvtaker til Castillas og Aragonias troner, selv om hun fremdeles var i live.

Karl var ikke populær i Spania. Han ble betraktet som en fremmed, og man fryktet at spanske interesser ville bli underlagt tyske, burgundiske, og nederlandske hensyn.

På samme tid beilet han til den tyske keiserkrone, som han oppnådde året etter, i 1519. Den minste uforsiktighet ovenfor moren ble utlagt som forsøk på å ta til seg rettigheter på hennes bekostning. Da det skjedde ved en bestemt episode i 1520, blusset opprøret opp i hele Spania, og opprørerne ville gjengi Johanne hennes myndighet. Utsendinger kom til Tordesillas for å få henne til å underskrive dokumenter, som skulle lovliggjøre deres handlinger. Noen ganger handlet Johanne fornuftig, bla. nektet hun å skrive underskrive dokumentene, som hun ikke ønsket å gå med på. Men selv alle beretningene fra disse månedene hvor man fremstiller henne som et helt normalt menneske, skinner det igjennom, at hun var psykisk syk.

Oppstanden stod på i to år, før Karl lot den drukne i blod, og Johannes politiske rolle atter gikk i glemmeboken, som hun selv.

Fra 1525 levde hun sitt liv alene i Tordesillas. Catharina var nå giftemoden og forlot moren for å ekte Portugals kong Johan III. I de påfølgende 30 årene hører vi lite om Johanne. Beretningene til Karl V om moren er monotone, og sier ikke noe mer om hennes liv. Flere innberetninger forteller om hennes likegyldighet ovenfor religionen, og hennes forsømmelighet med skriftemål og sakramenter. Johannes barnebarn, den senere Filip II, interesserte seg i stor grad for farmorens liv, og det var bla. hans ønske at atskillige rapporter fra hennes liv, ble utarbeidet.

Johanne døde i 1555 og hennes jordiske rester hvilte inntil 1574 i Santa Clara klosteret, hvor de ble overført til Granada fra. Her var også Filip den Smukke brakt, på befaling fra sønnen Karl V, uten at Johanne hadde vist om det. De to er nå gravlagt i "Capilla Real", Det kongelige Kapell, ved siden av Det katolske Kongepar.

Kildemateriale: "En rejse gennem Spaniens historie", av Svend Arne Jensen , fra 1991, samt annet.