|
Spania og Europa
Spanias
tilslutning til NATO ble en av UCD regjeringens siste triumfer.
PSOE
tok sterkt avstand fra beslutningen og lovte å sende den ut til
folkeavstemning da partiet fikk makten. I valgkampen frem til
valgseieren i 1982 gjentok Felipe Gonzales løftet igjen og igjen.
Det var derfor litt av et kunststykke at han uten nevneverdig
kritikk fra sine velgere i løpet av få år kunne vende 180 grader
og bli Natotilhenger. Fra midten av 1980-årene kunne regjeringen åpent
bekjenne en positiv holdning til Nato, og spørsmålet har ikke
siden vært politisk sprengstoff.
Helt
entydig var den brede aksepten av Spanias opptagelse i EF. Her var
det ingen tvil hos PSOE, og enigheten rakk langt inn i de borgerlige
rekker. De betraktet EF-medlemskapet som en lykke for Spania, både
politisk og økonomisk. Politisk, fordi brede kretser gledet seg
over å bli akseptert som europeere, og økonomisk, fordi den igangværende
industrialiseringen fikk det ekstra "pushet", som var en
forutsetning for fremskritt og sikring av den demokratiske
utviklingen. En fremtredende spansk industrimann og tidligere
handels -og økonomiminister i Suarez-regjeringen uttrykte det på
denne måten: "...at som spanjol føles det å å gå inn i
Europa som å komme tilbake til et sted, hvor man har vært forvist
og foraktet. For oss er medlemskapet også en garanti for
demokratiet". Felipe Gonzales har gang på gang utrykt seg i
lignende vendinger.
Ingen
steder i Europa har forventningene til etableringen av EF's indre
marked i 1992 vært større enn i Spania. 1992 vil bli året hvor
Spania binder seg enda sterkere til det europeiske fellesskap. I
1992 fikk Spania gjennomført sin overgang til fullt medlemskap i EF,
akkurat tidsnok til å følge resten av EF landene inn i Det indre
Markedet.
Kildemateriale:
"En rejse gennem Spaniens historie", av Svend Arne Jensen
, fra 1991, samt annet.
|
