|
Sosialistene vinner makten
De
seks årene med regjeringsmakten hadde slitt både på Suarez og UCD.
Valget i 1982 ble en katastrofe for partiet, som allerede tidligere
holdt på å gå i oppløsning. Fra å ha 35% av stemmene i 1979
falt deres andel til godt 7%. Seiersherrene ble det høyreorienterte
"Alianza Popular" (AP) ogPSOE, som med en overlegen seier
fikk 202 mandater av 350 mulige. Kun syv år etter Francos død
kunne Felipe Gonzales, lederen av det nå mektige PSOE, innta
plassen som Spanias ministerpresident og sjef for landets første
sosialistiske regjering i mer enn 40 år.
Inntil
valget i 1977 var styrkeforholdet mellom kommunistene og
sosialistene enda ikke avklarert. Kommunistenes leder; Santiago
Carillo, var tillitsvekkende og sto for en forsiktig politikk.
Partapparatet var velfungerende og medlemstallet på 210.000
oversteg langt over sosialistenes. Partienes innflytelse på
fagbevegelsen var omtrent like stor. Det var derfor med voldsom
spenning at de to partiene imøteså valgresultatet i 1977. Da
spenningen utløstes, viste det seg til alles store overraskelse at
sosialistene hadde fått tre ganger så mange stemmer som
kommunistene. De siste måtte nøye seg med ca. 9% av stemmene mot
sosialistenes ca. 30%. 1979-valget hadde bare små forskjeller, men
valget i 1982 ble en katastrofe for kommunistene. De fikk mindre enn
4% av stemmene, og kun 4 plasser i Cortes.
Felipe
Gonzales hadde i årene før 1982 endret sin posisjon i PSOE i den
grad, at partiet ble synonymt med hva han mente. Han kunne
aksepteres i brede kretser på grunn av hans midtsøkende
linje, og han hadde tidligere i sin karriere aldri vist seg særlig
radikal. Noen år før valgseieren hadde han t.o.m. forsøkt å
fjerne utrykket marxisme fra partiprogrammet. I francotiden hadde
han ganske vist blitt anholdt noen ganger, men han var aldri blitt
fengslet. Han var for respektert enn det.
PSOE
greide å beholde sin posisjon ved de påfølgende valgene i 1986 og
1989, selv om flertallet skrumpet inn.
PSOE's
mandater i Cortes ut av 350 mulige:
1977:
118 - 1979: 121 - 1982:
202 - 1986: 184 - 1989:
175
Allianza Popular oppnådde
105 mandater ved 1982-valget, og den oppbakkingen beholdt partiet
ved de to påfølgende valgene. Dets leder var den tidligere
informasjonsminister under Franco; Frago Iribarnes. I valgkampen
appellerte han sterkt til det gamle regimets støtte, herunder det
tradisjonelle høyre; hæren, kirken og kapitalen. Partiets språkbruk
var voldsom, og dets eksistens har uten tvil medvirket til å trekke
PSOE lengre inn mot midten enn partiet parlamentarisk var nødt til.
PSOE's politikk måtte
bli en vanskelig balansegang; målet var en reformering av hele det
spanske samfunn, men det måtte nåes uten å skremme høyre og
foranledige nye kupplaner. Til de øyeblikkelige problemene hørte
det alt for store byråkratiet med røtter i fortiden, en rekke påtrengende
økonomiske problemer og tiltagende terrorisme og krav om
separatisme.
I forhold til
folketallet var det spanske byråkrati Europas største. De fleste
embetsmenn var ansatt i Franco-perioden, og andre var kommet til
under Adolfo Suarez. Embetsstanden, bla. offiserer, dommere og
sjefer på alle nivåer, utgjorde en formidabel konservativ
motstander for Felipe Gonzales. Det lykkes han kun å få bukt med
en del av denne motstanden, og hver ny utnevnelse til en
sjefstilling var omgitt av stor offentlig oppmerksomhet med
gjensidige beskyldninger om korrupsjon.
Kildemateriale:
"En rejse gennem Spaniens historie", av Svend Arne Jensen
, fra 1991, samt annet. |
