Onsdag den 1.oktober 1975 samlet det seg flere hundre tusen mennesker på Plaza de Oriente i Madrid for å hylle deres Caudillo gjennom snart 40 år. Jubelen ville ingen ende ta da han trådte frem på slottsbalkongen. Den lille skrøpelige skikkelsen som nesten ikke kunne holde seg oppreist ved egen hjelp, mottok for siste gang mengdens hyllest.

Den 20.november 1975 døde han. Fire dager etter ble han gravlagt i Valle de los Caidos.

Det er ingen overdrivelse å beskrive stemningen i Spania i ukene og månedene etter, som spent og nervøs. Hva ville skje i det oppståtte makttomrommet? Ville situasjonen fra 1936 gjentas?

Men til alles overraskelse foreløp forvandlingen fra diktatur til demokrati noenlunde rolig og fredelig. Et par planlagte militærkupp rant ut i sanden, og høyreorienterte terroraksjoner ble motsvaret av venstreorienterte, men sett fra historisk perspektiv var disse begivenhetene kun krusninger på overflaten. De utgjorde på intet tidspunkt noen alvorlig trussel mot den demokratiske utviklingen. For å forstå den, er det nødvendig å se nærmere på kongens rolle, de to ledende politiske personlighetene Adolfo Suarez og Filipe Gonzales, og på utviklingen i Spania de siste 10-15 årene.

Franco hadde som nevnt bygget sin makt på en rekke innbyrdes rivaliserende, ikke- sosialistiske grupperinger, og de andre organisasjonene; fra det ytterste høyre til Falangen. Ved hans død falt denne konstruksjonen fra hverandre. Det politiske bildet ble ytterst uklart og forvirringen total, da en rekke illegale sosialistiske, republikanske og separatistiske partidannelser åpent deltok i debatten. Alt og alle ville være med for å markere seg da demokratiet kom.

Demokratiprosessen ble lettet av venstreopposisjonen moderate opptreden. Kommunistene (PCE) beveget seg ytterst forsiktig frem, og hos sosialistene (PSOE) skjedde en forvandling til et bredt sosialdemokrati under ledelse av Felipe Gonzales.

Sosialistpartiet (PSOE) hadde i Francotiden eksilhovedkvarter i den sydfranske byen Toulouse. Inntil 1970 var partiets topp dominert av de gamle lederne fra borgerkrigens dager, og fra Toulouse førte de kampen mot fienden i Madrid.

Til partikongressen i 1970 kom mange illegale sosialister fra Spania, deriblant en ung advokat fra Sevilla; Felipe Gonzales. Han var oppvokst under Francostyret og kjente derfor den spanske virkeligheten på en annen og langt mer direkte måte enn de gamle eksilsosialistene. Kongressen utviklet seg til et oppgjør mellom eksilsosialistene og de hjemmefra kommende; illegale sosialistene. De sist nevnte vant, og den unge pragmatiske og dynamiske Felipe Gonzales ble leder.

Han innså, at skulle PSOE gjøre seg gjeldende i den politiske kampen om makten, måtte partiets base utbredes fra de tradisjonelle arbeiderkretser til større lønnsmottakergrupper. Og den utviklingen lykkes overraskende godt. Partiet viste det kunststykket å bli representert i enhver avkrok av det forskjelligartede land, mens den enda arbeidet illegalt. Denne utviklingen fortsatte etter Francos død, og nå kunne t.o.m. det gamle partisymbolet: hammer og ambolt utskiftes med det sosialdemokratiske: den knyttede hånden med en rose.

Adolfo Suarez og Felipe Gonzales, Los dos Travoltas som de ble kalt etter tidens idol; John Travolta, ble sammen med kongen hovedpersonene i demokratiseringsprosessen, og de fortjener en stor del av æren for at den forløp noenlunde rolig og ublodig.

Ministerpresidenten Carlos Arias Navarro fortsatte på posten etter Francos død. Han var upopulær, bla. på grunn av en blodig aksjon under borgerkrigen. Mange fryktet at han planla å gjenopplive Francotiden, og hele foråret 1976 var preget av streiker og demonstrasjoner mot han. I den urolige situasjonen viste Kong Juan Carlos I, en evne til handling, som ingen hadde trodd. Offentlig kritiserte han Navarro og betegnet han som innkompetent, og den 1.juli ga han Navarro sparken. To dager senere utnevnte kongen den ukjente Adolfo Suarez til ministerpresident. Kongens resolutte inngrep mot to militærkuppforsøk har fått mange iakttakere til å gi han en vesentlig del av æren for Spanias vei mot demokrati.

Adolfo Suarez partidannelse; "Union del Centro Demkratico", forkortet til UCD, var en øyeblikkelig samling av en rekke borgerlige, ikke-sosialistiske krefter.

UCD var i realiteten ikke et parti. Det var nærmest en paraplyorganisasjon som falt fra hverandre ved det tredje valget til Cortes i 1982. Men da var en større polarisering av de politiske kreftene blitt mer naturlig. Opposisjonen mot UCD ble dominert av sosialistene og kommunistene og de med den tett forbundne fagforbund; det sosialistiske UGT og de kommunistiske "Arbeiderkommisjonene". Sammen med en rekke småpartier hadde de dannet samarbeidsorganisasjonen; Den demokratiske Samordning som utgjorde en samlet blokk mot UCD.

Den demokratiske Samordnings ordbruk var i begynnelsen skarp, og den krevde et ubetinget og fullstendig brudd med Francotidens institusjoner. Kort etter Adolfo Suarez' regjeringsdannelse mildnet kravene og språkbruken, og en glidende overgang til demokratisk tilstand ble målet.

I de påfølgende årene hadde Suarez initiativet. Et halvt år etter maktovertakelsen, den 15. desember 1976, fikk han ved en folkeavstemning flertall for en reform av Francotidens grunnleggende lover. Noen måneder senere ble de fleste opposisjonspartier legalisert. Kommunistene som siste.

Den 15. Juni 1977 ble det avholdt det første samlede frie valget til Cortes siden 1936. Valgresultatene viste en tendens, som kom til å holde ved det etterfølgende valget i 1979, nemlig en oppdeling av velgerne i to blokker, samt fremveksten av en rekke småpartier med få mandater i Cortes. Noenlunde likt fordelte hovedparten av velgerne seg mellom UCD og PSOE. UCD fremstilte seg som middelklassepartiet med en liberal konservativ målsettning, mens PSOE satte lønnsmottakernes interesser inn i et sosialistisk perspektiv.

Tendensen til en oppdeling av velgerne i to blokker og i to dominerende partier holdt seg gjennom 1980 årene, og den ble styrket av valgsystemet. Spanjolenes tyntbefolkede landdistrikter fikk nemlig en uforholdsmessig stor stemmevekt i forhold til de tettbefolkede områdene. Det fikk UCD fordel av ved Cortes valgene i 1977 og 1979, hvor partiet med ca. 35% av velgerne bak seg fikk henholdsvis 165 og 168 mandater av 350 mulige. Omvendt har valgsystemet gitt PSOE absolutt flertall ved valgenee i 1982, 1986 og 1989, selv om partiet på intet tidspunkt har mønstret mer enn 46,5% av velgerne. Noe som for øvrig var et flott resultat.

Den mindre interessen for avstemningen om Spanias nye forfatning den 6. desember 1978 skyldes kanskje frustrasjoner over manglende velgerinnflytelse. Ca. 65% av velgerne møtte frem til avstemmingsstedene, noe som var en klar nedgang i forhold til de foregående folkeavstemningene.

Samme valgdeltakelse fikk parlamentsutvalget den 1.mars 1979, hvor endringene i sammensetningen av Cortes ble minimale. Det ble samtidig Adolfo Suarez' siste valgseier. Allerede en måned senere, ved kommunevalgene 3.april 1979, blåste vinden en annen vei. Sosialistene og kommunistene seiret stort i de fleste byene og tettbefolkede områdene.

Nederlaget ved kommunevalgene og ved valgene til lokalparlamentene i Baskerlandet og Catalonia fikk samholdet i UCD til å briste. Høyrekreftene fant at ut Adolfo Suarez var gått for vidt i demokratiseringsprosessen og følte teppet trukket vekk under seg. Det gjenvunne selvstyret i Baskerland og Catalonia i 1977 var i deres øyne et onde og truede nasjonalstatens eksistens. Da regjeringen samtidig stod maktesløse ovenfor baskernes tiltagne terrorisme, de økonomiske problemene og sterke sosiale spenningene, sa Suarez opp sin stilling i begynnelsen av 1981.

23.februar 1981 skulle Cortes velge hans etterfølger; Leopoldo Calvo Sotelo. Parlamentsdebatten ble direkte overført i fjernsynet. Plutselig bråk ved inngangene stanset talerens ordstrøm, og på TV skjermene kunne spanjolene i de neste øyeblikkene direkte iaktta et militært kuppforsøk. Sivile gardister strømmet inn i salen under ledelse av oberstløytnant Antonio Tejero. I de kommende døgn var det situasjonen veldig uviss. Ingen visste hvor stor oppbakningen kuppmakerne hadde.

Hvor dilettantsk kuppforsøket enn så ut, vurderes det i ettertid som alvorlig. Kongens resolutte opptreden betraktes som avgjørende for at de fleste militærkommandanter holdt seg i ro. Det etterfølgende oppklaringsarbeidet viste at brede kretser i hæren var involvert. 

Kildemateriale: "En rejse gennem Spaniens historie", av Svend Arne Jensen , fra 1991, samt annet.