|
De nasjonale spørsmålene
Dagene
omkring den 20.november; Francos dødsdag, har ofte vært preget av
uroligheter. Skarer av Franco tilhengere samlet seg i Madrid på
Plaza de Oriente.
Et
annet sted i Madrid, i restauranten på Hotel El Cala, satt noen
parlamentsmedlemmer og spiste. De tilhørte det baskiske partiet
Herri Batasuna, den lovlige politiske fløy av den baskiske
selvstendighetsbevegelsen ETA. Rett før midnatt trengte to maskerte
menn seg inn i restauranten, hvor de skøt og drepte Josu Mugurusa
og såret Minaki Esnaolo. Mugurusa var hjernen bak Herri Batasuna,
sjefsredaktør og politisk kommentator på det baskiske dagbladet
Egin, og inntil 1987 flykting i Frankrike. Esnaolo stod for partiets
nye samarbeidslinje. Baskerne svarte umiddelbart med
gjengjeldesesaksjoner mot militær og mynigheter og mordere ga forsøket
næring til den baskiske separatisme.
De
baskiske selvstyrekravene er blitt opprettholdt like fra den tid da
Baskerlandet ble innlemmet i henholdsvis Spania og Frankrike på
1500-tallet. Selv kaller de landet Euzkadi, og det politiske målet
er èt samlet Euzkadi, bestående av tre franske og fire
spanske provinser. Baskerne har bevart deres eget språk, som enda
ikke er lykkes språkforskere å plassere i forhold til andre språk.
Ut over den språklige forskjellen bør det bemerkes for de som ønsker
å besøke Baskerland, at Euzkadi er meget forskjellig fra det øvrige
Spania. De naturgivne faktorer som klima og geografi er iøynefallende,
men også kulturelt adskiller området seg fra det øvrige Spania:
Byggeskikk, byenes gater, forretnings -og restaurantlivet og
menneskenes klesdrakter. Gårdene på landet minner om tilsvarende i
Alpene og mye om de øvrige spanske former.
Baskelandet
hadde hatt selvstyre under Den Spanske Republikk fra 1931-39. Franco
oppløste det bla. med det herostratisk berømte angrepet på
Guernica. Svaret ble undergrunnsbevegelsen ETA; "Euzkadi Ta
Askatuna" - "Baskien og frihet". Etter demokratiets
innførelse har uenigheten innenfor ETA vokst. Skal man akseptere de
oppnådde selvstyrerettighetene, eller skal kampen for et fritt
uavhengig Euzkadi fortsette inntil målet er nådd? Ved inngangen
til 1990-årene er spørsmålet like aktuelt. Mord på politifolk og
bombeattentater hører til dagens orden, og i perioder ligner området
et land i unntakstilstand. Siden 1975 har mer enn 500 mennesker fått
en voldsom død som følge av ETA's aksjoner. Intet tyder på at
disse voldshandlingene er på retur.
Men
det baskiske selvstyrekravene er kun ett blant flere. I Galica,
Extremadura og Andalucia vokser kravene om øket regionalt selvstyre,
og alle tre områder her valgt medlemmer til Cortes, hvor det
regionale selvstyret er hovedmålet.
Alle
overgås dog i omfang av catalanerene. Catalonia har like siden
Spanias samling under Det katolske Kongepar konkurrert med et
dominerende Castilla og vernet om eget språk og kultur. Catalanerne
betrakter seg selv som Europas største nasjonale mindretall. De er
et antall på 8-9 millioner, og de fleste er i Spania, med mindre
grupper i sydøstfrankrike og på Sardinia. Hoveddelen bor i
Catalonia, hvor Barcelona er hovedstad, og på De baleariske øyer (Mallorca
m.fl.). De snakker catalansk, som er i familie med de øvrige
romanske språk. Lilleputtstaten Andorra er en selvstendig catalansk
stat med catalansk som hovedspråk.
Catalonia
hadde selvstyre i den republikanske perioden fra 1931-39 og hadde
gjenvunnet det i 1977. Under Franco ble den catalanske nasjonalisme
undertrykt, men nettopp undertrykkelsen styrket kravet om nasjonal
samling, og i dag anerkjennes det catalanske språk på lik linje
med det offisielle castilianske. Aviser og bøker utgis på
catalansk, på samme måte som at språket er skolefag.
Selvstyrekravene
er forblitt en sterk politisk faktor i spansk innenrikspolitikk. De
spanske høyrekreftene har til stadighet anklaget Felipe Gonzales
for svakhet i nasjonalitetsspørsmålet og krevd kraftige
regjeringsinngrep for å stanse utviklingen i retning av en
forbundsstat. For dem er ordene i det spanske riksvåpenet alvor:
Spania er èt, udelelig, og fritt. Men den politkken har i fem århundrer
medvirket til krig, og i dette ligger kanskje en del av forklaringen
på den offisielle spanske begeistringen for EF planene om å slette
grenser og dermed omgå den evig tilbakevendende nasjonalisme. Ikke
mye tyder derimot på, at den politikken vil lykkes. Så sent som
ved EF valget i 1989 stilte både Andalucia, Baskerland og Catalonia
egne nasjonale kandidater, et fenomen som også kjennes igjen blant
andre europeiske mindretall.
Kildemateriale:
"En rejse gennem Spaniens historie", av Svend Arne Jensen
, fra 1991, samt annet. |
