|
 Det
vrimler av romerske fortidsminner i Spania. Der finnes mange mer
eller mindre intakte rester av templer, amfiteatre, badeanlegg,
akvedukter, og t.o.m. hele byer.
Akvedukten
i Segovia er uten sammenligning Spanias flotteste. På toppen
sees "kanalen".
 Tverrsnitt
av det øverste av en akvedukt. En Akvedukt er en vannledning, hvor
vannet flyter i en "kanal" på toppen av et bygningsverk.
Romerne ble mestre i vannforsyning, noe som også var nødvendig for
en storbys utvikling.
Under
2.Puniske krig (år 218 til 201 f.Kr.) erobret Romerne Spania. Det
var under den kjente krigen mot Karthago og dens overgeneral
Hannibal, som var en krig som flere ganger truet Romas
eksistens. Bakgrunnen for krigen var at Romas sterkeste fiende;
Karthago, siden 400-tallet f. Kr. hadde utbredt sitt herredømme
over store deler av Spania. Fra området som i dag heter "Costa
del Sol", hadde "karthagerne" erobret det fruktbare
og mineralrike området Andalucia, samt noen kyststrekninger litt
lengre mot nord. Her grunnla de bla. byen "Ny Karthago" (Carthago
Nova), eller våre dagers; Cartagena.
Romerne
hadde med mistro sett karthagenernes fremgang, men hadde mer enn nok
med å organisere provinser andre steder. Romerske forbundsfeller
ved den franske og nord-spanske middelhavskysten begynte imidlertid
å frykte karthagerne, og det ble derfor inngått en avtale,
som karthagenerne senere nektet ethvert kjennskap til. Avtalen
skulle vært inngått med den daværende karthagiske hærfører;
"Hasdrubal", og i korthet ut på at floden "Ebro"
skulle være grensen mellom de to stormaktene.
Syd for Ebro lå byen
"Saguntum", våre dagers "Sagunto". Byen hevdet
at den fra gammelt av var Romas forbundsfelle og derfor sto under
Romas beskyttelse. Karthagos generaler viste respekt for dette, da
de holdt seg borte fra byen, og erobret Spania helt frem til Ebro.
År 221 f.Kr. kom
Karthagos tropper i Spania under ledelse av en av historiens største
feltgenier; Hannibal. Han anerkjente ikke Saguntums stilling som
romersk forbundsfelle, og etter en lang kamp, beleiret han byen i år
219 f.Kr. Dette førte til at den 2.Puniske krigen oppsto, som er nøye
beskrevet av nesten samtlige romerske historikere.
Kildematerialet gir
dog ikke så veldig klare opplysninger, at det er 100% sikkert hvem
som startet krigshandlingene, men at begge parter beskyldte
hverandre for å ha forårsaket dem.
Med sikkerhet kan vi
konstatere at Hannibal lynraskt tok initiativet, og med en serie
angrep i lang tid fremover lammet de romerske styrkene. Vi kommer
ikke til å skildre så mye av den 2.Puniske krigen, men kun få en
oversikt over hva som som skjedde;
Romerne hadde sikkert
forestilt seg krigshandlingene utspilt på spansk og karthagisk
territorium, men Hannibals hurtige reaksjoner brakte hans hær med
de berømte krigselefantene over pyreneene, og alpene og ned i
Italia. Hannibal vant en rekke seire, men våget allikevel aldri
direkte å angripe byen Roma. Romernes stødige utholdenhet ga til
slutt bonus. En romersk hær ble fraktet over Middelhavet til
Karthgo, og Hannibals styrker måtte trekke seg ut. I året 202 f.Kr.
sto det avgjørende slaget utenfor Karthago. Hannibal led nedelag,
og Roma kunne sette fredsbetingelsene. De ble harde. Karthago måtte
avstå fra alle oversjøiske besittelser til Roma, som dermed ble
Middelhavets eneherre. Dermed gled Spania inn som romersk provins
under det romerske "verdensherredømmet". I årene
tidligere hadde romerne bit for bit erobret den spanske halvøy.
Allerede i år 209
f.Kr. var "Ny Karthago" falt i romernes hender, og i år
206 f.Kr. falt det siste karthagiske støttepunkt Cadiz. Dermed var
det romerske herredømmet i Spania etablert, selv om det tok enda
200 år før halvøyens mange stammer var beseiret. Det indre høylandet,
samt de vestlige og nordlige provinsene var vanskelige å overvinne.
Terrenget i disse områdene var velegnet til geriljakrig, noe som
senere mange andre beleirere erfarte.
Det
finnes mange monumenter og byggninger som forteller oss mye om
Romernes tid i Spania.
Bla.
Amfiteatrene var viktige deler av Romernes kultur. Her
kan man se Amfiteateret i
IBERIA
Romerne kalte halvøyen
"Iberia" (senere Hispania) og innbyggerne "Iberere",
og i likhet med romersk politikk i andre provinser tildeltes i
begynnelsen kun få utvalgte personer romersk statsborgerskap, en
hedersbevisning som gradvis ble tildelt flere og flere, inntil alle
i løpet av det 2. århundrede e.Kr. automatisk fikk det, med de
fordeler og ulemper det innebar (bla. millitærtjeneste).
De første to hundre
års romersk herredømme i Spania må av datidens innbyggere blitt
opplevd som et langt mareritt, som samtidig avspeilet Romerrikes
store dilemma i samme periode. Den romerske styreform var den gang
republikansk. Hvert år ble det valgt nye ledere, som neste år ble
provinsstatsholdere. Statsholderskapet varte ett eller to år, og i
den tiden gjaldt det å berike seg mest mulig. Provinsene ble
uttappet, og det rike Spania var heller intet unntak. Opprørene var
daglige, og etterfulgt av harde romerske straffeaksjoner med drap,
konfiskering av eiendom, og øking av enda høyere skatter.
Spania led under
oppgjøret som førte til den romerske undergang ca. år 30 f. Kr.,
og avgjørende begivenheter i kampen fant sted her.
Romeren Sertorius
forsøkte å opprette et selvstendig styre i Spania som motvekt til
diktatoren "Sullas" voldsomme styre hjemme i Roma (ca. år
80 f.Kr.) Sulla prøvde å gjenopprette den vaklende republikken ved
å innføre et aristokratisk styre og utrydde politiske motstandere,
som for deres del forsøkte å finne fotfeste andre steder og
forberede et politisk "comeback". Sertorius var en av
disse politikerne, men forsøket hans misslyktes. Sullas general,
den senere berømte "Pompejus", kvittet seg med Sertorius
og brakte for en tid Spania tilbake under Romas kontroll.
Ca. 20 år senere
gikk det på nytt galt. Bildet av Roma var igjen vendt, og det store
oppgjøret mellom republikken siste store generaler; Pompejus og Cæsar,
var i full gang. Flere store slag mellom de to utspilte seg på
spansk territorium. Pompejus tapte og ble senere drept. I den etterfølgende
borgerkrigen fortsatte Pompejus's sønner kampen, med Spania som
base.
I 20 år utfordret de
Cæsars etterfølger; Keiser Augustus, innen også disse forsvant
fra den politiske arena, som nå var blitt fullstendig forandret. -Republikken
var endelig bukket under, og det romerske keiserdømmet en realitet.
KEISERDØMMET I
SPANIA
Først med Keiserdømmet
gikk det mot lysere tider for Spania's befolkning.
Provinsadministrasjonen ble endret, og keiseren utsendte nå fastlønnede
statsholdere, som kunne straffes dersom de overskred deres
juristrikser. De første to århundrene etter vår tidsberegning,
begynte Spania en rolig og stabil utvikling; nye byer ble grunnlagt,
og mange nye veier forenklet samferdselen mellom dem. Den mest
kjente veiforbindelsen -Via Augustus - strakte seg fra Cadiz i syd
og langs kysten helt til Pyreneene. Samtidig foregikk en "latinisering"
av området. I Stedet for mange forskjellige tungemål ble en slags
"vulgærlatin" fellesspråk for Iberias innbyggere, på
samme måte som det romerske rettsystem gradvis vant innpass.
Romersk livsform
bredte seg. Med byer og veier fulgte anlegg av teatre, amfiteatre,
badeanlegg, og ikke minst de livsviktige akvedukter. Spania ble en
av de viktigste provinsene i Romerriket.
Eksporten av vin,
olivenolje og korn, samt gull, sølv, kobber, tinn, og jern, gjorde
de spanske byene til de viktigste i Middelhavsområdet. Interessen
for å investere i Spansk jord steg blant romerne, og den romerske
storgods driften - Latifundiedriften - ble den dominerende i spansk
landbruk. Dette mønsteret har holdt seg helt fram til våre dager.
Spanias integrasjon i
Det Romerske Riket, viste seg ytterligere ved at atskillige "spanjoler"
i det annet århundre e. Kr. inntok fremtredende poster i romersk
samfunnsliv. Cæsars nære medarbeider; Balbus, var fra Spania.
Keiserene Trajan, og Hadrian, stammet begge fra romere bosatt i
Italica, få km nord for det nåværende Sevilla, og filosofene;
Seneca og Lucan, stammet fra Cordoba.
Ved midten av
200-tallet e.Kr. endte mer enn 200års stabil og fredelig utvikling.
Den politiske stabilitet i Roma opphørte og fulgtes av lange
perioder med Anarki. Uroen forplantet seg i provinsene, hvor
statsholdere og generaler forsøkte å sikre sin egen politiske
fremtid ved å alliere seg med forskjellige folkevandringsstammer.
Det var folk utenfor Romerriket, som nå var i bevegelse for å
finne bedre levevilkår. Blant dem var; frankere, suevere og
vandaler, som etter tur herjet Spania.
I år 418 allierte de
romerske makthaverne i Spania seg med det germanske folk;
Visigoterne. Med deres hjelp ble suevere og vandaler jaget bort.
Sueverne ble fordrevet til halvøyens nordvestlige hjørne; Galicien,
mens vandalene ble jaget fra Andalucia (som er oppkalt etter dem),
til Nordafrika.
Kildemateriale:
"En rejse gennem Spaniens historie", av Svend Arne Jensen
, fra 1991, samt annet. |
