RECONQUISTA

Avila. Byen har bevart sitt middelalderpreg og omsluttes fullstendig av festningsverker fra Reconquista perioden

MYTER

I tradisjonell spansk historieskriving har begrepet "Reconquista", gjenerobringen, en særlig klang. I høytidlige vendinger skildres de små fyrstedømmer i nord og nordvest, som omde var kristendommens forposter og de heltemodige forkjemperne for "Det ekte Spania". Her samlet de slagne visigoterne og andre iberisk-romerske folk for å bekjempe muslimene og samle et sant kristent Spania for ekte Spanjoler! I mer enn 750 år kjempet de før maurerne ble bekjempet og Spania kunne gjenforenes under "Det katolske Kongepar", Ferdinand og Isabella.

Dette er et typisk på at det er "seiersherrene" som skriver historien, men den har, som ofte vist, lite med virkeligheten å gjøre. Det er ikke riktig å snakke om de nasjonale, kristne fyrsters heltemodige kamp mot de mauriske muslimene som hadde stjålet deres land. Situasjonen var langt mer avansert enn som så. På Den pyreneiske Halvøy levde mange forskjellige folk allerede før maurernes ankomst. De seneste makthaverne; visigoterne, hadde vært en lukket krigerklasse, helt uten forbindelse med de øvrige folkegruppene. De fikk heller ingen folkelig oppbakking da maurerne med enkelhet erobret halvøyen. Nei, sannheten er snarere, at en lang rekke fyrster, såvel kristne som muslimske, hver for seg arbeidet på å utvide eget territorium på andres bekostning. I atskillige tilfeller hentet kristne og muslimske  fyrster tvert imot hjelp mellom hverandre når de var i krig mot egne trosfeller.

Så vidt det nå kan fastslås, var stillingen midt på 700-tallet, at kristne småfyrster, deriblant en ny visigotisk konge, greide å hevde seg i Spanias nordvestlige områder; Galica, Leon, Astoria, og Cantabrien, mens maurerne for det meste av tiden hersket området fra Nordportugal til nord for Teledo og derfra opp til en linje sør for Pyreneene. I mellom de to områdene lå et slags ingenmannsland, som inntil midt på 1100-tallet var overgitt kampens pris.

ROLANDSKVADE OG HOLGER DANSKE

Omkring år 800 blandet frankernes keiser Karl den store seg i forholdene sør for Pyreneene og erobret området som siden den gang blir kalt; "Den Spanske Mark". Stadige kriger forhindret en samling av de kristne rikene, og de forble rivaliserende småriker; Leon, Castillio, Navarra, Aragonia, og Catalonia.

Karl de store hadde forøvrig dårlige erfaringer med de kristne spanjolene. I år 777 da han inntok området hadde han sett at befolkningen ikke hadde hilst han velkommen, men forble tro mot deres muslimske herskerne. Uro andre steder i riket hans fikk han til å haste hjem på en måte som nærmest så ut som flukt. På tilbaketoget gjennom Pyreneene ble baktroppen hans angrepet av de kristne baskerne i fjelldalen Roncesvalles og hugget ned. I folkefantasien vokste denne hendelsen til kjempemessige dimesjoner, og baktroppens leder, markgreven av Bretagne; Hroutlandus, som er en historisk person og var kjent for å være falt i dette slaget, ble til helten Roland, hovedpersonen i det kjente middelalderdiktet; Rolandskvadet. Her hører opphører imidlertid historien opp, og man begynner å begi seg inn i fantasiens verden. Baskerne byttes ut med maurerne, som får gode råd fra en kristen, som gjør at Roland og hans tropp kan angripes.

Roland kjempet ridderlig med sitt sverd "Dyrendal", inntil han som siste overlevende falt om, dødelig såret. Han griper da sitt elfenbenhorn, "Olifant", for å kalle på hovedstyrken. Han blåser så voldsomt at årer og sener brister. Da Karl den Store hører hornet, vender han om og iler til unnsetning; Roland er imidlertid død, men kongen tar en grusom hevn over maurerne.

I middelalderen ble Rolandskvadet meget populært, og Roland er helten i mange romaner. Også i norden ble han en folkekjær figur. I forbindelse med kampene i Roncesvalles nevnes en annen sagnskikkelse; Holger Danske. Det er ikke snakk om noen historisk kjerne i denne figuren, og forskningen er mest tilbøyelig til å henføre navnet til en misstydning til et annet navn: kanskje Ogier L'ardennois, altså Ogier fra Ardennerne. Holger Danske kjennes ikke i den tidlige danske sagnhistorie, men er fra Frankrike via Norge blitt opptatt i dansk folkevisedikting og sagnhistorie, hvor han inngår som sagnhelt og symbol på den danske nasjonalkarakter. Et av sagnene forteller at når Danmark er i nød, kommer han til unnsetning, ellers sover han rolig i Kronborgs kjeller, hvor hans monument årlig blir besøkt av tusenvis av danske skolebarn og turister.

EROBRINGER OG STATSDANNELSER

I århundrer forble stillingen mellom maurerne og de kristne omtrent den samme. Først på 1000-tallet vendte utviklingen til de kristnes fordel. Castillia med Leon ble nå det største riket, og kongene herfra truet mange innbyrdes stridende muslimske riker, som var forårsaket av kalifatets fall i 1031. Innen år 1100 var Toledo erobret og Andalucia var truet. I den vanskelige situasjonen fikk maurerne hjelp fra deres trosfeller i Nordafrika, og de gjenvant området, og hadde dette det meste av 1100-tallet.

Mens de kristnes erobringer gikk i stå, forkom vesentlige problemer mellom deres fyrstedømmer. Landet omkring byen Portucale (Nåværende Oporto), løsrev seg fra Castillia i 1109, og tross gjentatte forsøk på å gjenerobre området forble det et selvstendig rike. Etter hovedbyen Portucale kaltes landet Portugal, og det fortsatte sin egen erobringspolitikk. I 1147 ble Lisboa erobret, og 100 år senere ble Algarve innlemmet i Portugal, hvor landet fikk sin nåværende utstrekkning.

Gjennom ekteskap mellom Aragonias dronning Petronilla og Catalonias greve Raimond-Berengar IV, forenes de to rikene til kongeriket Aragonia i 1137. I kampen mot maurene var det heretter tre kristne storriker: Portugal, Castillia, og Aragonia, mens Navarra forble en lilleputtstat, avskåret fra utvidelser mot sør.

Fra begynnelsen av 1200-tallet satte den neste erobringsperioden inn. Castillianerne hadde innen 1248 erobret det meste av sørdelen med hovedbyene; Bajadoz, Cordoba, Murcia, Sevilla og Cadiz. Arogonerne trengte frem langs østkysten og inntok Valencia i 1238, og noen år før det; Mallorca med de rundtliggende øyene. Maurernes herredømme i Europa begrenset seg heretter til det lille fyrstedømmet Granada.

UTVIKLINGEN I DE EROBREDE OMRÅDENE

Reconquista var inntil midt på 1000-tallet preget av politisk og religiøs toleranse. Heretter slo et holdningskifte igjennom, og drivkraften i kampen mot de mauriske fyrstedømmer ble korstogtanken, som samtidig feide over det øvrige Europa. Jerusalem ble erobret av kristne korstogriddere i 1099.

Den erobrete jorden tilfalt ifølge romersk og kristen rett; seiersherren, som deretter sto for jordfordelingen og avgjorde bosettingen. I det tidligere erobrede nordvestlige Spania, ble jorden overlatt til frie bønder under kongelig eller adelig ledelse. Dette mønsteret endret seg i løpet av Reconquista-perioden, således at jorden i ny-Castillia, Andalucia, og Murcia tilfalt storgodseierne og ridderordner med storgodsdrift som oppgave. Samme utviklingen fant sted i øst-Spania noe senere og med mer utpreget storgodsdrift.

Kongene av Leon-Castillia var de viktigste initiativtakerne i Reconquista, og de fleste erobrede områdene tilfalt dem. De var bevisste om deres rolle og suksess og viste det ved fra tid til annen å benytte tittelen; "Imerator totius Hispaniae", (Hele Spanias Hersker). Kong Alfons VI, Toledos erobrer, benyttet tittelen, som minner om de tyske kongers samtidige forsøk på å lage et universalmonarki via den tyskromerske keisertittel. Tittelen har neppe vært populær hos kongene av Portugal, Navarra og Aragonia, og etter midten av 1100-tallet forkommer den sjelden.

De kristne kongedømmenes ekspansjonkraft var både omfattende og langvarig. Da det siste mauriske kongedømmet; Granada, falt i 1492, hadde kongene av Aragonia allerede utvidet sine områder i det østlige Middelhav og oppnådd store besittelser i Italia. Castillia og Portugal hadde vunnet fotfeste i Afrika, og etter oppdagelsen av Amerika, ble de Europas øverste kolonimakter. Midt på 1500-tallet kunne t.o.m. Filippinene føyes til den spanske kongens erobringer.

Den sene middelalderen ble en stagnasjonsperiode for Spania, på samme måte som det øvrige Europa. De store befolkningstap som følge av "Svartedauden" (Pesten), på midten av 1300-tallet, svekket kongemakten, og ente med en oppløsning. Adelen gjorde gjentatte ganger opprør og vant stigende selvstendighet. I Aragonia sikret de sine interesser gjennom opprettholdelse av en forsamling, som fortsatte å fastholde en sterk posisjon til slutten av 1500-tallet. I Castillia lykkes det den mektige Dronning Isabella den Katolske, å knekke adelen ca. 100 år tidligere.

"Mestaen" var et viktig produkt av tidens oppløsningstendenser. Den var en sammensluttning av store kveg -og saue bønder, og utviklet seg til en mektig politisk og økonomisk maktfaktor i Castillia. Saueflokkene deres var på evig vandring på de Castillienske sletter, som førte til voldsomme konflikter med de fastboende bøndene.

Ullproduksjonen ga mulighet for en tekstilindustri, men den ble hemmet av den spredte bosettningen, manglende arbeidskraften, og vanskelige transportforhold. Omsettningsmakrkeder var forøvrig nærliggende; nemlig de tallrike handelsstasjoner og herbergene langs pilgrimsruten til Santiago de Compostela, som årlig ble besøkt av et kjøpekraftig publikum.

Castillia forble en overveiende råstoffproduserende landsdel, hvor overklassen importerte luksusvarer. Kun havnebyene i kongeriket utviklet en større industri, som kom til å utgjøre grunnlaget for landsdelens kommende økonomiske og industrielle maktposisjon.

Kildemateriale: "En rejse gennem Spaniens historie", av Svend Arne Jensen , fra 1991, samt annet.