|
Den
spanske utvikling fra år 1600 og fram til vår tid er dalende.
Tilbakegangen
ble vel og merke først merkbar og synlig fra midten av 1600-tallet,
men fra da av slo den økonomiske og politiske nedgangen tydelig
igjennom og den spanske verdensmakten måtte finne en plass på 2.
eller 3. klasse.
Det
er mulig å konstatere at betydelig fall i folketallet fra ca. 8
millioner i år 1600 til mellom 5 og 6 mill. innbyggere fra 1650. Årsakene
finnes først og fremst i en rekke pestepidemier på 1600-tallets første
halvdel. Utvandringen til koloniene av driftige unge mennesker har
også medvirket til befolkningsnedgangen; samtidige forfattere
omtaler en utvandring på ca. 40.000 personer årlig. Alle krigene
for å hevde Spanias interesser i Nederlandene og koloniene, og
bekjempelsen av de separatistiske tendensene på Pyreneehalvøyen
har tydelig tæret på den store befolkningen. Deretter kommer en
merkbar tilbakegang innen industri, handel og landbruk, et tungt og
omfattende byråkrati, samt et knugende skattetrykk på grunn av den
kostbare utenrikspolitikken.
Det
er usikkert hva utvisingen av morerne i 1609 har betyd for den
negative utviklingen. Vurderingene svinger fra katastrofale til
ytterst begrensete virkninger. Det er vanskelig å danne seg et
sikkert bilde over antall morere, og det antallet som faktisk forlot
Spania.. Når det gjelder de sistnevnte gjettes det på et antall på
mellom 100.000 og 500.000. Men sikkert er det, at for den
majoriteten som det på forskjellig vis lykkes å unngå deportasjon,
var det slutt med selvstendig erversvirksomhet og åpen deltagelse i
samfunnslivet. Utvisningen ble fra regjeringens side begrunnet med
at morerne utgjorde en nasjonal fare, og også i den brede
befolkning var utvisingen populær. Morerne var en annerledes
minoritet og derfor gjenstand for mytedannelse; de var griske,
umoralske, ynglet voldsomt, hadde merkelige skikker, var religiøst
avvikende og underslo seg fra stastjeneste. De var de perfekte
syndebukker.
De
utenrikspolitiske tegn på Spanias begynnende nedgang viste seg ved
freden med Holland i 1648 og Portugal i 1668. I begge tilfellene måtte
Spania anerkjenne landenes selvstendighet.
BOURBONERNE
Filip
IIs etterfølgere, de tre siste kongene av huset Habsburg; Filip III
(1598-1621), Filip IV (1621-1665) og Karl II (1665-1700), var alle
lite skikket til å bestige det høye embetet som de ved fødselen
var bestemt for.
Utlandenes
forakt for det spanske samfunn viste seg med full styrke i spørsmålet
om den spanske arvefølgen. Da det ved de europeiske hoff ble klart
at Karl II ikke kunne gi Spania en tronfølger, begynte et
intrigespill uten like. Uten at Spania fikk sagt noe, inngikk den østerrikske
Keiseren, kongene av Frankrike og Portugal, samt atskillige
europeiske hertuger avtaler, som til dels gikk på tvers av
hverandre og dels konspirerte mot forskjellige avtalepartnere om
hvem som skulle være Spanias neste konge, og hvem som skulle arve
de forskjellige spanske eiendommene. Da intrigene tross alt ble for
nedverdigende for den spanske regjering, bestemte den i et hemmelig
kongelig testamente, at Filip av Anjou, en sønnesønn av Frankrikes
Kong Ludvig XIV, skulle være arving til det samlede spanske riket.
Det ble bestemt samtidig at Spania og Frankrike aldri måtte forenes.
Ved
Karl IIs død i år 1700 ble testamentet kjent, og da Ludvig XIV
ikke aksepterte at Filip skulle være konge i Spania, og samtidig
mente at det ikke berørte hans arvekrav på Frankrike, brøt
stormen løs.
Fra
1700 til 1714 raste "Den spanske Arvefølgekrigen", som
endte med at bourbonerne med Filip avløste habsburgerne på den
spanske trone, hvor de forble med få avbrytelser, frem til vår tid.
Ved
fredsavtalen mistet Spania resten av Nederlandene (Belgia) og store
italienske eiendommer til den øvsteriske keiseren.
Under
de to første politisk svake bourbonerne skaptes en rekke kongelige
fabrikker, som fikk en stor betydning, bla for tekstilindustrien,
men et større økonomisk oppsving kom først under Karl III. Han
hadde i en årrekke administrert kongeriket Neapel og Sicilia og kom
hjem til Spania med en rekke nye ideer og med nye medarbeidere. Hans
regjeringstid var preget av reformiver og økonomisk fremgang, men
også han måtte ta hensyn til den spanske reaksjon. Da regjeringen
i 1766 ville tvinge spanjolene til å avlegge deres tradisjonelle
kapper og brede hatter til fordel for moderne europeisk klessdrakt,
møtte den så stor motstand at den måtte bøye seg.
Belært
av erfaringen tok konge og regjering fremover de nødvendige hensyn
til spansk tradisjon og spanske særinteresser. Det er kanskje på
grunn av dette at oppgjøret med de spanske jesuitter året etter; i
1767 ble til. Jesuittene utgjorde på det tidspunktet nesten en stat
i staten. Ordenen som hadde sitt utspring i Spania på 1500-tallet,
var med tiden blitt en økonomisk og politisk maktfaktor som virket
utfordrene på både kongemakten, de lokale kirkelederne og den
brede befolkningen. Jesuittene var forhatt på grunn av deres
absolutte lydighet ovenfor paven, deres økonomiske vekst, og deres
hensiktmessige moral. I årtider før var de blitt drevet ut av både
Portugal og Frankrike, og med en plutselig ordre fra Karl III, nå
også fra Spania.
De
ca. 6000 jesuittene fikk 48 timer på seg til å forlate Spania og
de spanske koloniene, og finne seg et annet tilholdssted.
Utvisningen var populær, og ikke minst hos kirkelederne, som
heretter kunne styrke deres stilling ovenfor paven.
Kildemateriale:
"En rejse gennem Spaniens historie", av Svend Arne Jensen
, fra 1991, samt annet. |
