|
Den
store franske revolusjonen i 1789, den urolige utviklingen i de
kommende tiår, og ikke minst Napoleonstiden grep avgjørende inn i
den spanske utviklingen. Først forsøkte regjeringen å føre en
engelskvennlig politikk, men svingte deretter over til en nøytral
franskvennlig holdning, før den tok endelig stilling til fordel for
Frankrike.
Den
fransk-spanske forståelsen betydde krig mot England, og den kostet
Spania (og Frankrike), et alvorlig flåtenederlag til Lord Nelson i
slaget ved Trafalgar (mellom Cadiz og Gibraltar) i 1805.
Den
indrepolitiske situasjon i Spania var igjen brutt. Etter Karl IIIs død,
ble landet igjen dårlig regjert. Karl IV var sløv og apatisk og
overlot landets styre til hoffintrigater og bla. til dronningens
elsker; Godoy, som i perioder frem til 1808 var Spanias mektigste
mann. Misnøyen var stor. Rivaliserende privilegerte grupper lå i
konstant indre strid med hverandre i tillegg til den begrensede
borgerstanden, men nå var endelig den store bondemassen et
uberegnelig maktpotensiale, som de øvrige gruppene og sentralmakten
utnyttet til sin fordel. Landet var som en krutttønne som gang på
gang eksploderte ved den minst gnist.
Napoleon
var klar over at maktforholdene i Madrid hurtig kunne skifte, og
sikret seg derfor den ene spanske festning etter den annen. Samtidig
oppsto det rykter om at Karl IV planlagte flukt fra Spania. Det ble
gnisten som fikk kruttønnen til å eksplodere. Flere steder i
landet utbrøt det uroligheter, og i 1808 måtte han abdisere til
fordel for sønnen Ferdinand VII. Franskmennene grep inn, slo ned
oppstanden og overtok selv makten. Napoleon fikk både Karl IV og
Ferdinand VII til å frasi alle krav på tronen, og han innsatte sin
bror; Josef Bonaparte som spansk konge. Inntil da var alt gått som
planlagt for Napoleon og som de fleste vesteuropeiske land, var
Spania nå underlagt fransk overhøyhet. Men i motsetning til dem,
fant spanjolene seg ikke i beleiringen. De gjorde opprør, og
Napoleon måtte holde store styrker i landet for å opprettholde ro
og orden.
For
Napoleon var dette en strek i regningen og i sine erindringer, mener
han at invasjonen av Spania til en av sine store feiltakelser. Det
helt spesielle med den spanske situasjonen var bondestandens
avhengighet av adel og kirke, som opphisset dem mot franskmennene
til tross for en rekke liberale lover, som stred imot de
privilegertes interesser.
Etter
utallige opprør og blodige nedslaktninger, oppga Josef Bonaparte i
1813 Spania. Året etter vendte Ferdinand VII tilbake som Spanias
rettmessige konge.
Kildemateriale:
"En rejse gennem Spaniens historie", av Svend Arne Jensen
, fra 1991, samt annet. |
