MAURERNE

 MAURERNE I SPANIA

Maurene er navnet på et berbisk-arabisk blandingsfolk som på 600-tallet e.Kr. erobret de nordvestafrikanske landene, og fra år 711 trengte seg inn i Spania. De fortsatte mot nord, inntil de i 732 ble stanset av frankerne ved Poitiers i Sydfrankrike.Navnets opprinnelse er knyttet til Mauritanien som allerede i oldtiden var en romersk koloni.

Maurerne ble på 600-tallets siste halvdel omvendte til islam, og ble dermed et ledd i den voldsomme ekspansjonen som med utgangspunkt i Mekka og Medina omstyrte en stor del av den tids verdensorden. Det var under den nye verdensreligions -Islams -banner, at en voldsom arabisk ekspansjon underla seg hele nærorienten, Nordafrika, og alvorlig truet Europa. Bortsett fra Spania, hvor islams siste tilhengere ble fordrevet i 1492, er disse områdene fram til i dag forblitt innen den islamske religionske -og kulturkrets.

I Spania, og frem for alt Andalucia, finnes mange vitnesbyrd om maurernes tilstedeværelse. Sevilla, Cordoba med den praktfulle moskèen La Mezquita, og Granada med Alhambra-palassene og Generalife-hagene, vitner om en fornem islamsk kulturpåvirkning. Men også langs solkysten støter man gang på gang på maurisk påvirkning. Frem for alt i de mange borgruinene, hvor mauriske stilarter tydelig kan ses.

I mer enn 700 år var det maurere på Den Iberiske Halvøy; deres storhetstid var på 900-tallet, og i år 929-1031 var de t.o.m. samlet i et kalifat med hovedsete i Cordoba. Etter dette ble kalifatet splittet i en rekke småriker, som enten lå i innbyrdes strid, eller slåss mot de forskjellige kristne småriker i Nordspania. Allianser gikk på kryss og tvers uten betydning av religiøse tilhold. Ikke sjelden gikk kristne og maurere sammen mot egne trosfeller. Det var kampen om jord og territorium som var drivkraften, mens religionsspørsmålet kun blusset opp innimellom. I det lange løp seiret de kristne fyrster, og densåkalte gjenerobringen; La Reconquista, var en kjensgjerning midt på 1200-tallet, selv om Granada forble maurisk frem til erobringen i 1492.

De mange store viktige festningene som ble bygget av Maurerne ble essensielle for deres posisjon i Spania.

ISLAM OG ISLAMS EKSPANSJON

Den store arabiske ekspansjon er ofte forklart som utslaget av religiøs fanatisme; denne forklaringen er imidlertid ikke tilstrekkelig. Materielle faktorer har sikkert ofte vært en sterkere motivasjon enn tro, men de to faktorene i forening kan kanskje forklare den voldsomme styrke og hurtighet som araberne brukte for å underlegge seg hele Nærorienen, Nordafrika, og helt fram til Sydfrankrike.

Det er sannsynlig at de arabiske nomadefolk er blitt rammet av klimaendringer; regnet sviktet, og det ble langt tørrere enn tidligere. Ethvert nomadefolk søker nye marker når de forrige forsvinner, og et folk på stadig vandring kan når det tvinges til det, tilbakelegge store strekninger på kort tid.

Ikke alle arabere var nomader; langs Arabias kyster lå store handelsbyer, og deres blomstrende handel var på rundt 600-tallet truet av politiske endringer, og viktige handelsveier ble sperret. Samtidig med disse materielle faktorer fremsto Islam. Islam betyr "fullstendig underkastelse under Guds vilje", og religionens tilhengere benevnes muslimer, som betyr "de som overgir seg". Araberne hadde hittil hatt mange guder, men hadde allikevel kunnet samles omkring "kabaen" i Mekka og den tradisjonen overtok islams tilhengere.

Islam ble stiftet av Muhammed (570-632). Han var en profet, men ikke guds sønn sånn som de kristne betrakter Jesus. Muhammed mottok en rekke åpenbaringer som er nedskrevet i Koranen, og de er blitt rettesnoren for muslimenes hverdag. Selv om Muhammed i mange år måtte bekjempe motstanden mot "den sanne tro" på Allah og han selv som profet, ble nesten hele Arabia omvendt før hans død i år 632.

Det lykkes denne merkverdige person, om hvem vi vet meget lite om, å skape en religion som kunne forene de mange arabiske slekter, som hittil hadde hatt innbyrdes' blodsfeider. Samlingen omfattet ikke alene ørkenens beduiner, men også befolkningen i byene, i felleskap og under islams enhetsparole kunne den nødvendige "folkevandringen" finne sted. Uten Muhammeds åpenbaringer er de store erobringene utenkelige.

Vestlige iakttakere har ofte vanskelig for å forstå hvordan Muhammed og Koranen i den grad kunne gripe og samle et så desentralisert folk som det arabiske slektssamfunn. Man har prekt på en rekke faktorer som åpenlyst viser en indre knekk på sammenhengen i det som hevdes å være en fullkommen Guds åpenbaringer. Selv om Muhammed personlig var fullstendig overbevist om sin guddommelige misjon, synes han å ha reddet seg ut av mange kinkige situasjoner ved å påberope seg nye åpenbaringer, som av og til kan virke som knep og rene bedrag.

Koranen er delvis preget av avsnitt av stor episk styrke, og skjønnhet og plutselige innskudd av tørre lovparagrafer og retningslinjer for dagliglivet. Det snakkes om en enestående lydhørhet ovenfor mennesker, og dette er muligens den egentlige kjernen til forståelse av omgivelsenes aksept. Muhammed ble på samme tid en religiøs forkynner og en politisk reformator som passet inn i tidens politiske og materielle problemer.

Det sentrale i islam er bønn, almisse og kamp mot de vantro, hvor jøder og kristne ikke henrettes; de skulle kun anerkjenne profetens overhøyhet og betale skatt. Koranen inneholder ingen direkte appell til misjonskrig, og selv hedningene kunne leve i fred dersom de ikke opptrådte fiendtlig oven for muslimene.

Etter Muhammeds død fortsatte etterfølgerne samlingen av alle arabere og startet ekspansjonen. Muhammed's andre etterfølger; Omar, mottok tittelen Kalif, som betyr "etterfølger". Kalifen ble snart en av verdens mektigste herskere, når han ikke bare ble det religiøse, men også det verdslige overhodet i et hurtig ekspanderende rike.

I Nordafrika møtte de muslimske hærene kun alvorlig motstand fra berberne og de mauriske fjellstammene. Disse gikk over til islam på 600-tallets siste halvdel, men ble betraktet som vanskelige forbundsfeller. Mye tyder at de arabiske generalene hadde vanskelig for å temme maurerne, og tillot dem derfor å få utløp for deres aggresjon ved å angripe Spania.

Cordobas moskèdom kirke, La Mesquita

SPANIA EROBRES

Under anførsel av en hærfører ved navn Tariq satte en berbisk-maurisk hær over Gibraltarstredet i år 711. Om det har vært snakk om en oppfordring til hjelp fra den visigotiske tronbæreren Achilla, eller om det rett og slett var et plyndringstokt, står fremdeles i det uvisse. Resultatet kjenner vi; visigoternes rike falt sammen som et korthus, og maurerne erobret Spania. I år 718 nådde de helt frem til Pyreneene.

Det er tidligere blitt fortalt at interne uoverenstemmelser mellom visigoterne, evige tronstridigheter og manglende popularitet hos det store flertallet av den iberisk-romerske befolkning var viktige faktorer til forståelse av visigoternes svake stilling. Det kan også føyes til at visigoterne hadde ført an en antijødisk politikk og til tider likefrem forfulgt jødene som utgjorde et sterkt element i byenes handelsliv. Visigoterne kunne derfor ikke vente hjelp fra de undertrykte, og det er mange tegn på at de muslimske erobrerne ble ønsket velkommen som befriere. Den muslimske erobringen fortsatte over Pyreneene, men de nordvestspanske provinsene ut mot Biscaya-bukten maktet de ikke å erobre, og det ble fra disse områdene, med kristne statsdannelser, at den såkalte Reconquista -tilbakeerobringen -startet.

På mindre enn 100år hadde det lykkes å skape et muslimsk "verdensrike" fra India i øst til Spania i vest. Riket ble i begynnelsen holdt sammen av en avgrenset herskerklasse, som den undertrykte befolkningen måtte betale avgifter til. Ikke store avgifter som kunne føre til utilfredshet, men sett med de undertyktes øyne, rimelige. Bortsett fra betaling av almisse var muslimene fri for skatter. At man ikke hadde høye skatter og avgifter har ikke øket misjonsiveren; "ingen sager frivillig over den gren de selv sitter på". En masseomvendelse ville bety færre skatter med skatteomlegging til følge. Stille og rolig kunne muslimene henvise til Koranen som ikke innholdt noen misjonsbefaling. De undertrykte kunne leve etter egen tro og vane uten nevneverdig trykk ovenfra. De oppnådde en frihet de ikke hadde følt tidligere, men i århundenes løp konverte mange allikevel til islam.

Enheten i den arabiske verden kunne ikke fastholdes. Allerede midt på 600-tallet flyttet kalifatet til Damascus i Syria under Ummajade-dynastiet. I år 750 kom Abbaside-dynastiet til makten, og kalifatet ble flyttet til Bagdad. Oppgjøret mellom de to dynastiene førte til et fryktelig blodbad på Ummajaderne, hvor kun en enkelt greide å berge livet ved å flykte til Spania. Her kjempet han til seg makten og opprettet et selvstendig emirat, som foreløpig anerkjente kalifen som åndelig overhode.

Selv om kalifatet fra midten av 700-tallet opphørte som politisk enhet, fortsatte det som religiøst og kulturelt sentrum, og kalifen anerkjentes som høyeste religiøse autoritet. Islam forble bindeleddet mellom de troende, og av stor betydning for den kultur i de muslimske landene ble valfarten til Mekka, som alle troende måtte foreta minst en gang i livet, samt det arabiske skriftspråk som var nødvendig for å kunne lese og forstå Koranen.

Arkitektur og ornamentik vitner om et utstrakt samhold, og en kulturell blomstring fra år 800 til 1100-tallet fikk den arabiske verden til å heve seg høyt over det middelalderlige Europa. Islam påvirket byggekunst og håndverk, litteratur og vitenskap. I den islamske teologiske tenking ble de store oldtidsforfatterne og filosofer inndratt. Sokrates', Platons og Aristoteles' skrifter ble flittig studert, avskrevet og oversatt til arabisk, og vi skylder mange av disse avskiftene og oversettelsene, at vi i vår tid har kjennskap til denne litteratur. Samme påvirkning og utvikling fant sted i Spania, hvor den mauriske glansperiode falt i samme tidsrom.

AL-ANDALUS

Den mauriske betegnelse for det muslimske Spania var al-Andalus, dvs. Vandalerlandet, og er formelt et begrep de har tatt med fra Afrika. Vandalene var via et opphold i Spania kommet til Afrika; de var et fryktet germansk folkeslag, som i en tidsperiode omkring på 500-tallet hadde dannet et rike i det nåværende Tunis.

Ummajaden Abd ar-Rahmann I (756-788) greide å samle hele det muslimske Spania, mens han samtidig måtte kjempe mot de kristne smårikene i nordvest, mot franskmennene, mot abbasidernes utsendte leiemordere, og mot de stadige splittelsetendensene blant egne trosfeller.

For å opprettholde ro og orden i riket grep Abd ar-Rahmanns etterfølgere til et farlig våpen; de skaffet seg leietropper av hovedsakelig slavisk og germansk herkomst. Fra omkring år 1000 skal disse leietroppene ha vært stort sett kristne, og da forbindelsen til den øvrige befolkning var ringe, oppsto et grundig hat til disse fremmede.

I begynnelsen av 900-tallet innledet Abd ar-Rahmann III (921-961) det islamske Spanias storhetstid. Han reorganiserte rikets finanser, styrket hæren av fremmede leietropper og gjenerobret områder fra de kristne nordspanske småriker, og ekspanderte i Marokko. I år 929 proklamerte han seg som kalif og viste herved at islamske Spania skulle betraktes som en stormakt. Cordoba ble hovedstad og skal i byens velmaktsdager ha hatt mer enn 500.000 innbyggere. Samtidige beskrivelser av byen berømmer dens blomstrende handelsliv og fremhever den som kulturelt sentrum for vitenskap og kunst. Byen skal ha hatt 600 moskèer og mange offentlige badeanstalter og biblioteker. Kalifens private bibliotek skal ha rommet mer enn en halv million bøker. Byens gater og torg hadde belysning og var brolagte. Begeistret hevdes det at Cordoba var den rette scene for en spansk utgave av "Tusen og en natt".

De nærmeste etterfølgerne fortsatte med utbyggingen Abd ar-Rahmann III's verk og utvide kalifatets innflytelse, og de kristne smårikene i Nordspania for en tid ble kalifatet skattskyldige. Samme skjebne fikk også den kristne valfartsbyen Santiago de Compostela med apostelen Jacobs grav.

I begynnelsen av 1000-tallet gikk det allikevel galt. Et rike kan ikke utelukkende bygges opp på sterke personligheter og leietropper. Så snart de store personlighetene var borte, begynte nedgangen. Borgerkriger etterfulgt av oppløsning i en rekke småstater, og snart hersket 15 forskjellige dynastier samtidig i det islamske Spania. I 1031 avskaffet Cordobas aristokarti kalifatet, og deretter var oppløsningen total.

Noen ganger innkalte muslimene hjelp fra Nordafrika, men hver gang overtok hjelperne selv makten etter seierene mot de kristne fyrster. Også denne innblandingen medvirket i lengden til den totale splittelsen mellom de muslimske riker og lettet veien for motparten. Allerede i begynnelsen av 1200-tallet hadde de kristne erobret det meste av Spania. Kun emiratet Granada holdt stand, men måtte betale tribut til Spanias nå mektigste fyrste: Kongen av Castilien. Kun ved smarte manøvrere lykkes det Granadas muslimske herskere å bevare en viss selvstendighet frem til år 1492.

Den mauriske innflytelse i Spania og især i Andalucia er stadig betydelig, også ut over de synlige vitnesbyrd i bygninger og kunst. Andalucias utseende ble endret. Nye kulturplanter som daddalplanten, sukkerrør, ferskener og risplanter ble innført. Maurernes forkjærlighet for oppdrett og raseforedling av husdyr viste seg bl.a. i hesteavlen; den Andalusike hest ble berømt. Produksjonen av sølv og sølvtøy i forfinet maurisk stil steg og steg i kraft av en sterk etterspørsel. De mauriske våpensmedenes smidige Toeldo-klinger nådde like stor berømmelse som deres lærvarer. Silkevarene var i høy kurs, og på et tidspunkt skal silkevarene i Cordoba ha beskjeftiget mer enn 100.000 arbeidere.

Kildemateriale: "En rejse gennem Spaniens historie", av Svend Arne Jensen , fra 1991, samt annet.