|
Ferdinand
VIIs regjeringsperiode var politisk ustabil. Rivaliseringen mellom
liberale og konservative krefter utgjorde sammen med hærens og
kirkens stadige politisering en trussel mot enhver regjering. Kongen
svingte mellom de forskjellige grupperingene, og styret var preget
av tilfeldigheter. Forvirringen var stor.
Etter tre ekteskap
var Ferdinand VII stadig barnløs, og broren Don Carlos var sett ut
til å bli hans etterfølger. Mot alle forventninger giftet han seg
derimot igjen, og i det ekteskapet fikk han to døtre. De spanske
arvefølgeregler var at hans eldste datter Isabella skulle ta over
tronen etter han. Denne bestemmelsen motarbeidet Don Carlos og hans
konservative støtter blant adelen og kirken, og kongen måtte
derfor søke oppbakning blant de liberale kretser.
Etter hans død i
1833 ble den kun 3-årige Isabella proklamert som dronning. Don
Carlos's tilhengere; Carlistene, ville ikke akseptere avgjørelsen,
og de innledet en borgerkrig som fortsatte helt frem til år 1839.
Deres krav var et kongedømme av Guds nåde, hvor kirken skulle ha
kontroll over staten.
Isabella II forble
dronning. Først under morens formynderskap og fra 1847-1868 som
regjerende dronning. Regjeringer kom og gikk. Interessegruppene
bekjempet uavbrutt hverandre, og med tiden var det kun det
overdimensjonerte militæret som holdt staten samlet. De europeiske
stormaktene blandet seg åpenlyst inn i de spanske forholdene, og
atskillige kriser mellom dem oppsto. Det gjaldt spørsmålet om hvem
som Isabella skulle gifte seg med, og hvem som skulle bli hennes
etterfølger da hun en stund senere ble avsatt i 1868.
Isabella II hadde
ingen likheter med sin navnemor Isabella I. Hun var på mange måter,
hennes strake motsetning. Både samtidige og senere skribenter er
enige om at hun var uegnet som regjerende dronning, og at statens
styre var overlatt til tilfeldighetene. Hæren gjorde opprør i
1868, og hun måtte flykte til Frankrike, hvoretter en innkalt
lovgivende forsamling i 1870 valgte den italienske prins Amadeo til
konge. Han forsøkte å føre et konstitusjonelt styre, men hadde små
sjanser med det under de forvirrende politiske forholdene som preget
tiden. Kun med hærens hjelp kunne han beholde sin kongeverdighet,
og da også den sviktet, abdiserte han.
En Republikk ble erklært.
Dens levetid ble i bare 13 måneder, og hadde tre presidenter, og
enda flere regjeringer, innen et nytt militærkupp gjeninnførte
monarkiet med Isabella IIs sønn, Alfonso XII (1874-85) som konge.
Kildemateriale:
"En rejse gennem Spaniens historie", av Svend Arne Jensen
, fra 1991, samt annet. |
