FRANCO -SPANIA 1939-75

   USA og Vest-Europas gradvise aksept

I september 1953 inngikk USA og Spania den såkalte Madridpakten. Forhandligene hadde stått på i en årrekke, men først med det amerikanske presidentskifte i januar 1953 var veien for et samarbeide åpent. President Eisenhower og ikke minst hans utenriksminister John Foster Dulles var sterkt engasjert i Den Kalde Krigen, og de forstod bedre enn andre Francos kommunistforskrekkelse.

Madridpakten var både en militærpakt og en avtale om økonomisk hjelp. Spesielt det siste ble av den største betydning for avstivingen av Spanias vaklende økonomi og var dermed medvirkende til at Franco med sin sinnsro kunne se fremtiden i møte og beholde makten.

USA opprettet baser i Spania, og forsøkte å få landet opptatt i Nato, men måtte oppgi forsøket pga. motstand fra spesielt de små natolandene. Derimot lykkes det i 1955 USA å få Spania med i FN, og i 1959 tok president Eisenhower skrittet fullt ut og besøkte den spanske Caudillo. Det var det første besøket med et statsoverhode fra den vestlige verden, siden Franco og Hitler møttes i Pyreneene i 1940.

I Frankrike, England og vest-tyskland vokste regjeringens ønske om et tettere forsvarssamarbeid med Spania, men motstanden i befolkningen kunne ikke overvinnes. For England var ytterligere det ømtålige Gibraltar-spørsmålet uløselig så lenge spanjolene gjorde krav på området. Spania måtte vente til diktatoren var borte, før reelle forhandlinger om opptagelse i Nato kunne finne sted.

Den viktigste delen av Madridpakten var nok avtalene om økonomisk bistand. For spanjolene var betingelsene altfor vanskelig å svelge. Det ble krevd at de mange statlige inngrepene i ervervslivet skulle avvikles og en liberalisering gradvis skulle innføres. Spanjolene hadde tidligere innordnet seg uneder Franco-administrasjonen på godt og vondt, noe som hadde fått økonomien til å stagnere. På slutten av 1950-tallet var den økonomiske situasjonen så faretruende at det ikke var noen annen utvei en endringer i systemet.

I perioden 1951-61 utgjorde den amerikanske hjelpen nesten 1400 millioner Dollar, noe som dekket ca. 20% av de samlede importutgiftene. Hjelpen var betydningsfull, og den etterfulgtes av opptagelsene i Det internasjonale Valutafondet, og OEEC i 1959. Prisen for hjelpen fra de nevnte organsisasjonene ble en delvis liberalisering av importen. For første gang i mange år ble den spanske industrien utsatt for utenlandsk konkurranse, noe som ble merkbart, og reaksjonene uteble heller ikke. Flere ganger gikk liberaliseringsprosessen i stå, og i 1960-årene ble tollsatsene flere ganger satt opp tross advarsler fra OECD.

Til tross for stigene turistinntekter opplevde spanjolene i resten av Francotiden en voldsomm inflasjon og atskillige valutakriser med derav følgende kraftige devalueringer. Allerede i 1959 besøkte 4 mill. turister Spania, og inntektene herfra dekket opp til 20% av den samlede vareimporten. Det måtte selvsagt bli et mål å satse på denne inntekstkilden fremover. Og det lykkes: i 1988 besøkte ca. 45 mill. turister Spania, noe som er mer enn det er innbyggere i landet.

Det spanske folket hadde i ettertid innordnet seg under den statlige dirigeringen av arbeidsmarked og investeringer. "Instituto National de Industria" (I.N.I) var omkring 1960 blitt et gigantisk fortagende, med ca. 60 forskjellige selskaper investerte i jern -og stålfremstillinger, brennstoffer, elektrisitet, bilproduksjon og skipsverft. I.N.I hadde hatt det langt lettere med å skaffe kapital enn private foretagender, noe som gjorde at sistnevnte kategori ofte ble små. I ly av beskyttelsesskjold, mange restriksjoner og lave lønnomkostninger blomstret småindustrien og den kjemiske industrien, men da insitamentet til fornyelse manglet, sakket denne store delen av det spanske ervervslivet håpløst etter.

En annen alvorlig klamp om foten for utviklingen av industriforetaker var forbundet med avskjedigelser  og de sentralt fastsatte lønningene uansett hvor mye du jobbet, og hvor dyktig man var. Mange bedrifter vegret seg for å ansette personale som ikke kunne sis opp, og det hindret derfor dem i å utnytte gunstige konjunkturer. Sett fra et arbeidersynspunkt lyder det kanskje greit nok, men virkeligheten var en annen. Økonomer er nemlig i stand til å påvise et reallønnsfall på opp mot 50% i perioden 1936-60. Det er derfor klart at mange spanjoler måtte ha 2-3 arbeidsplasser med tilsvarende lang arbeidsdag.

25% -investeringsregelen hindret inntil dens avskaffelse i 1959, større utenlandske investeringer, liksom den sterke statlige dirigering av investeringene dempet lysten hos kapitalsterke investorer.

Avskaffelsen av de alle ekstraleddene og beskyttelsesforanstaltningene måtte selvsagt gå langsomt, og utviklingen kan best beskrives som "to skritt frem, og ett tilbake".

Heller ikke landbrukets strukturproblemer kunne løses i det sterke tradisjonelle politiske interesser ville bli berørt. I det nordlige dominerte stadig små urentable landbruk, hvor jordens fordeling minnet  om situasjonen i Danmark før landboreformene på slutten av 1700-tallet. En utskiftning og sammenlegning ble hindret av sterke, tradisjonelle interesser. Omvendt har det ikke vært mulig å utstykke storgodsene i det sentrale og sydlige Spania for å oppnå en intensiv dyrkning av jorden, som i mange tilfeller stadig ligger uoppdyrket.

Kildemateriale: "En rejse gennem Spaniens historie", av Svend Arne Jensen , fra 1991, samt annet.