|
Støttegruppenes kamp for innflytelse
Fallangen
sto sterkt ved borgerkrigens utløp, og dens dominerende posisjon
viste seg i de påfølgende år. Sommeren 1939 utstedtes et
dekret som ga Falangen en helt sentral plassering, men som alltid i
de kommende 36 år var Frnaco den selvfølgelige leder.
Falangen
oppnådde likefrem en slags lovgivende funksjon, i det dens
politiske junta og nasjonalråd kunne fremlegge forslag for
statssjefen. Denne overgikk i 1943 til den genåpnede Cortes (riksdag)
på et tidspunkt, da regimet hadde behov for et skjær av demokrati.
Falangens
leder var Francos svoger Ramon Serrano Suner, der under borgerkrigen
på mystisk vis unnslapp et republikansk fengsel. Han ble tilskrevet
mange tyske sympatier, og i den tiden han var Falangens leder og fra
oktober 1940 da han var Spanias utenriksminister, var den tyske
innflytelsen på spansk politikk betydelig.
I
Suners storhetstid gjennomførtes en rekke lover, som førte Spania
i fascistisk retning ved organiseringen av arbeidsmarkedet. I den
utenrikspolitiske delen, trakk han stadig i retning av stormaktene,
og senere kunne Franco legge skylden over på han og Falangen, da
Spanias hjelp til Tyskland skulle bortforklares.
Både
Franco og de konservative kreftene ble betenkelig ved Suners sterke
stilling, og i 1942 ble han avsatt. Fra da av skiftet den offisielle
spanske holdningen fra tyskvennlig til nøytral. På det tidspunktet
hadde tyskerne som kjent invadert nordafrika, og i januar-februar
1943 led de det store nederlaget ved Stalingrad, som ble krigens
vendepunkt.
Kirken
og monarkistene sto klar for å fylle ut makt tomrommet.
Monarkistene håpte at tiden var inne til å foreslå monarkiet
tilbake, noe som Franco fornærmende avslo. I den påfølgende
perioden lot han dem tro at kongedømmets gjeninnførsel snart ville
skje.
Monarkister
var en fellesbetegnelse for alle som ønsket et kongedømme, selv om
de var uenige om kongsemnet. Uenigheten utnyttet Franco, da han i
1947 etter en folkeavstemning fikk vedtatt den såkalte
sukcessionslov, og som gjorde at Spania ble erklært et kongedømme.
Det var en merkelig lov, for den gav Franco rett til å når som
helst stille forslag om en kommende konge, men også muligheten til
å trekke forslaget og en eventuell beslutning tilbake. Loven gjorde
Spania til et monarki, men inntil videre uten konge. Først i 1958
holdt for første gang en offentlig tale der han kunngjorde at han
ville forbli ved makten, så lenge han levde. På det tidspunktet
hadde han for øvrig et bestemt kongsemne i tankene. Den utvalgte
var den nåværende kongen; Don Juan Carlos, et barnebarn av Spanias
siste konge; Alfons XIII. Fra 1954 fikk den 17-årige prinsen sin
utdannelse i Spania, etter at det var inngått en avtale mellom
faren Don Juan og Franco.
Sukcessionsloven
fra 1947 er ett blant mange av Francos politiske trekk, som skulle
tilfredstille krefter i og utenfor Spania. At Monarkistene ville ha
synlige resultater av deres anstrengelser, er innlysende, men det
var også nødvendig å pusse fasaden over for utlandet i de første
etterkrigsårene, hvor Spania var isolert og utelukket fra ethvert
internasjonalt politisk og økonomisk samarbeide. Spania ble holdt
ute fra FN, Europarådet, fikk ingen del i Marshall hjelpen og kom
derfor ikke med i OEEC. I Nato ble Francos Spania aldri sluppet inn.
Falangen
måtte holdes i bakgrunnen, og forholdet til monarkistene var mildt
sagt spent. Franco søkte derfor til en annen av sine støtter:
kirken, hvor spesielt den katolske legeorganisasjonen; Acción
Catolica viste seg som en verdifull partner. Fra 1945 til slutten av
1950-årene var organisasjonens folk representert i regjeringen.
Selv om Acción Catolica hevdet å være upolitisk, var det tillatt
medlemmene å delta i det politiske liv, og de gjorde det i et sånt
omfang, at organisasjonen ble identifisert med Francostyret.
Acción
Catolica er en intenasjonal organisasjon som er anerkjent av paven.
Organisasjonen har i Spania utført et stort sosialt arbeid og hadde
i slutten av 1950-årene ca. 500.000 medlemmer. Den overordnede
styringen varetas av biskoper. Innflytelsen var dengang stor og ble
ivrig støtte av organisasjonens store dagblad. Acción Catolica
beskjeftiget seg først og fremst med økonomiske og sosiale
problemer over en bred front og satte sjelden spørsmåltegn ved det
etablerte politiske system, som det fungerte under Franco.
Ved
en regjeringsomdannelse i 1957 avløstes Acción Catolica folkene i
regjeringen av en annen katolsk gruppe, Opus Dei. Opus Dei kan best
beskrives som å være mer europeisk innstilt og tilhenger av en fri
kapitalistisk økonomi, men også som sterkt konservativt autoriær
i innenrikspolitiske spørsmål. Formålet har siden grunnleggingen
i 1928 vært en gjenkristning av Spania etter "1930-årenes
ville tendenser", samt en kamp mot "kjetteri og
materialisme". Organisasjonen bærer preg av ordensvesen med
kyskhet, lidighet og fattigdom som idealer på den ene siden, og med
en vedblivende verdslig aktivitet på den andre siden. Omkring Opus
Dei er det en del hemmelighetskremmeri, og ingen vet offisielt hvor
stor medlemsskaren egentlig er. Det gjettes på et tall mellom 5000
og 50.000 medlemmer.
I
resten av Francoperioden tilskrives Opus Dei-folkene avgjørende
innflytelse på Spanias nye økonomiske politikk. Det betydde bla.
en mer liberalisk kurs og et oppgjør med statens altdominerende
kontroll med økonomien. Bevegelsens fremtredende karakter har
imidlertid skadet kirkens image og gitt næring til den latente,
antikirkelige holdning, som med jevne mellomrom blusset opp innenfor
de siste hundre år.
Kildemateriale:
"En rejse gennem Spaniens historie", av Svend Arne Jensen
, fra 1991, samt annet. |
