Francisco
Franco y Bahamonde ble født i 1892 i den galisiske byen El Ferrol.
I
forbindelse med nedkjempelsen av gruvearbeideroppstanden i Astuira i
1934 var Franco blitt stilt til rådighet for krigsministeriet, og
det ble hans gamle korps, fremmedlegionen som fikk oppgaven.
Ved
valget i 1936 var Franco enda ansatt i krigsministeriet med rang av
stabssjef. Offisielt oppfattes han som politisk nøytral, og flere
uttalelser fra ledende politikere gikk ut på at han ikke mistenktes
for å ville inngå i noe komplott mot republikken.
Umiddelbart
etter folkefrontsregjeringens tiltreden ble Franco forflyttet fra
sin stilling i krigsministeriet. Han fikk den militære kommando på
de canariske øyene, hvor han var med på å starte opprøret den
17-18.juli 1936. Innen avreisen fra Madrid hadde han deltatt i en
rekke møter med ledende offiserer og tilsluttet seg tanken om et
eventuelt opprør for å frelse Spania.
Franco
var ikke tiltenkt noen dominerende rolle i opprøret, men en rekke
begivenheter plasserte han så sterkt at han fra 1.oktober 1936, var
opprørets faktiske leder.
Mange
av hans potensielle medhjelpere i ledelsen falt i opprørets første
dager, eller ble henrettet i det republikanske Spania. I de påfølgende
år viste han en forbløffende evne til å spille kirken, hæren,
carlistene og falangistene opp mot hverandre, og han sendte mange av
lederne deres i eksil. På skift støttet han sine allierte, og han
viste seg som en mester i del og hersk-politikken. Støttegruppene
var vist forskjellige, men fullstendig enige om det å bevare oppnådde
privilegier, og den kjensgjerning utnyttet han fullt ut.
Kildemateriale:
"En rejse gennem Spaniens historie", av Svend Arne Jensen
, fra 1991, samt annet. |
