Det katolske kongepar

FERDINAND OG ISABELLA

Borgen La Mota ligger i byen Medina del Campo, ca. 20km sør for Tordesillas. Murene og tårnene er utrolig velholdte til tross for deres 7-800 år.

KONGEMAKTEN SIKRES

Den 19.oktober 1469 foretok erkebiskopen av Toledo en vielse i et privat hus i Valladolid. Castillas tronarving, den atten årige prinsesse Isabella, ble gift med den syttenårige prins Ferdinand, arving til kongeriket Aragonia.

Isabella viste allerede på det tidspunkt at hun var en bestemt og viljefast kvinne. Egenhendig hadde hun utpekt seg en frier, skjønt hennes bror, den barnløse kong Henrik IV av Castilla, hadde andre planer for henne; han forsøkte å hindre giftemålet, men hans utsending nådde ikke vielsen i Valladolid.

Isabella fikk godt bruk for sin viljestyrke og stødighet. Da broren døde i 1474, lot hun seg under kuppaktige omstendigheter krone til dronning av Castilla, og i fem år måtte hun kjempe for å beholde sin verdighet. Først i 1479 ble hun akseptert overalt i Castilla, det samme år som Ferdinand overtok Aragonias krone etter sin far. Det meste av Spania var fra da av reelt samlet under kongeparets ledelse, selv om Isabella og Ferdinand formelt hver for seg regjerte deres respektive kongeriker.

Isabella og Ferdinand måtte forbi mang et hinder før de kom så lang. Da Isabella besteg den Castillanske trone var sentralmakten svak. Stormennene hadde tatt makten innenfor deres egne områder og bygget svære festninger, hvor omegnen kunne kontrolleres fra, og hvor de kunne trekke seg tilbake etter interne feider. Bøndene og borgerne var ofre for denne utviklingen, hvor ingen kunne føle seg trygge. Bøndene ble hardt skattet, eller noen ganger fratatt alle sine eiendeler, og byenes kjøpmenn ble plyndret når de forsøkte å transportere varer fra by til by. Isabellas forgjengere hadde kapitulert fra utviklingen, men Isabella tok opp kampen og ble fullt støttet av sin mann Ferdinand.

For å gjøre det gjenopprettet de den gamle organisasjonen "Santa Hermandad", "Det hellige brorskap". Broderskapet fikk ordrer til å fange og dømme alle som forstyrret den offentlige orden. Fremgangsmåten var konstante henrettelser, hvor galgen ble flittig brukt. Brorskapets innsats ble en suksess; den ene adelsborg etter den andre ble inntatt og jevnet med jorden. Heretter falt det ro over Castilla. En sentraladministrasjon kunne opprettes, som ble betjent av velutdannende folk fra borgerstanden.

KONGEPARET OG INKVISISJONEN

Inkvisisjonen var kirkens redskap mot dem som på en eller annen måte, skjult eller åpenlyst, stilte spørsmål ved den kristne lære. De misstenkte kaltes "kjettere", og kjetteri var en forbrytelse, som kirken allerede på 1200-tallet påtok seg å rettsforfølge. En kommisjonsdomstol for hvert sted, fengslet de misstenkte, og ved hjelp av tortur ble "sannheten" fremtvunget. Dersom man tilsto og innrømmet sine feiltagelser, var fengselsstraff det normale, men de som nektet ble brent på bål. Brenningen kunne kirken ikke stå for, og derfor ble de dømte overlatt til de nærmeste myndighetene. I 1232 fikk dominikanernes munkeorden overlatt til ledelsen av inkvisisjonen, som i praksis betyd at de kunne fungere utenom biskopene med direkte ansvar ovenfor paven i Roma.

Inkvisisjonen kom først til Spania ca. 1480. Inntil da hadde den vært særdeles aktiv i Frankrike, Det tyske Riket, og i Italia. Det er vanskelig å forklare hvorfor inkvisisjonen kom så sent til Spania. En viktig grunn var nok forholdet til jødene. Hittil hadde de spanske jødene vært forskånet for forfølgelser, som var tilfellet mange andre steder i Europa. Men på slutten av 1300-tallet brøt jødehatet også ut i Spania, men det var sjelden at noen av jødene konverterte til kristendommen. Disse nykristne, "Conversos", ble i begynnelsen akseptert på lik måte med de øvrige kristne innbyggerne, og først i løpet av 1400-tallets andre halvdel vokste misstenksomheten ovenfor dem. Misunnelse er den mest nærliggende forklaring. De nykristne var ofte velstående og velutdannede mennesker. De viste å utnytte de nye tidene og oppnådde suksess i den fremvoksende administrasjonen. Deres fremgang økte den øvrige befolknings motstand og misstillit, og ga grobunn for ryktedannelser. "De kunne ikke være riktig kristne, i deres hjerter var de sikkert stadig jøder, som kun utad var omvendt, mens de hjemme overholdt Moselovens bud". De var nok falske kristne, og derfor kjettere. Deres egentlige hensikt var å undergrave kirken, ble det sagt på folkemunne.

Isabella og Ferdinand lot seg villig høre på ryktene. Især Isabella var et barn av sin tid, og var en av de religiøse smalsynte. Hun var ekstremt religiøs, og avskydde jødene fordi de hadde pådratt seg evig forbannelse ved å korsfeste Jesus. Hun lot seg overbevise om, at de nykristne ikke hadde inntatt kristendommen i den rette ånd, og at de måtte gjøre seg skyldige i kjetteri.

Ut over disse hensiktene hadde Ferdinand og Isabella også andre og mer håndgripelige interesser, som de nidkjært kjempet for å bygge opp. Et samlet, katolsk Spania var deres høyeste politiske ambisjon. Da det samtidig lykkes dem å sikre seg retten til dømte kjetteres eiendom, var det nok sannsynlig at politisk-økonomiske bestemmelser, også har hatt betydning for den religiøse tro.

Isabellas skriftefar; dominikanermunken Thomas de Torquemada, fikk i 1483 overtatt vervet som storinkvisitor for Castilla og Aragonia. Han organiserte inkvisisjonen og opprettet fire domstoler. Mer enn noen annen er Torquemadas navn forbundet med de redselsgjerninger som ble utført i Guds og kirkens navn, og som fortsatte i århundrer etter hans død. Naturlig nok oppsto en rekke myter omkring denne personen, og beskrivelser av hans utseende og adferd passer forbløffende godt til hans uhyggelige gjerninger. Det er vanskelig å trenge igjennom mytene og danne seg et noenlunde riktig bilde av Torquemada, på samme måte som antallet på mange tusen av inkvisisjonsofrene, er veldig overdrevet.

De stakkarene som kom i inkvisisjonens søkelys, gikk en grå skjebne i møte. De ble fengslet uten å vite hva de var anklaget for, eller hvem som anklaget dem. Under avhørene ble de tvunget til å tilstå. Protokoller fra disse forhørene er bevart i et stort antall. De forteller om raffinerte torturmetoder og grusomheter, som nok har fått de tøffeste til å innrømme hva som helst. Torturen forgikk etter nøye utarbeidede forskrifter og måtte ifølge reglementet ikke gjentas. Men denne klausulen kom man lett utenom dersom man erklærte at torturen skulle fortsette neste dag.

Etter tilståelsen, rettergang og domfellelse, fulgte det beryktede skuespillet kjent under navnet "autodafè". Ordet stammer fra latin; "actus fidei", og betyr troshandling, hvor kirkens inkvisisjonsdomstol overga kjetterne til den verdslige makt. Det kan virke underlig hyklersk i vår tid, at kirken selv påtok seg arrestasjon, tiltale, forhør, tortur og domfellelse, men overlot det til verdslige myndigheter å fullbyrde dommene.

Den første spanske autodafè fant sted i Sevilla, hvor seks personer ble brent utenfor byen den 6.februar 1481. Bedre kjent er en autodafè i Toledo i 1486, hvor en øyenvitnebeskriving er bevart, og mønsteret herfra gjenkjennes i en rekke senere autodafèer. I en heftig stemning førtes de skyldige til retterstedet. Iført flammehemmende lærklær, leste øvrighetens representanter opp dommene; til galejerne, henging, eller døden på bålet. Alt dette skjedde under salmesang og bibellesning, mens dominikanermunkene var i livlig aktivitet for å få de siste nekterne til å angre deres kjetteriske anklager. Selv om de oppleste dommene ikke lengre kunne endres, kunne den pinefulle døden på bålet kanskje lindres ved en forutgående henging.

JØDENE

Risikoen for å bli anklaget som kjetter fikk jødene til å holde opp med konverteringen til kristendommen, noe som også viste seg skjebnesvangert. I 1492 utstedte et regjeringsskriv hvor det ble befalt at alle jødene måtte forlate Spania i løp av tre måneder. Kongeparet hadde lenge holdt etter for kirkens krav i denne sammenheng. Jødene hadde stor betydning for det spanske næringsliv og var så som maurerne kjent for å være arbeidsomme og dyktighet.

Propaganda trommene mot jødene lød ikke kun fra kirken, men også fra store deler av den spanske befolkningen. Her var det paradoksalt nok oppstått en slags nasjonal stolthet, og det ble snakket om rent spansk blod, selv om neppe noe europeisk folk var mer blandet. Foreningen av religiøs fanatisme og nasjonal stolthet kunne kongeparet ikke overhøre, og derfor tok de beslutningen om å utvise jødene. Et tidligere skriv forbød utførsel av gull og sølv, noe som i realiteten betydde konfiskering av de utvistes eiendom. Når jødene ikke kunne ta med seg edelmetaller, hva skulle de da ta med? De måtte dra tomhendt fra Spania, og ut til en uviss fremtid. De fleste landene ville ikke vite av dem, og kun de færreste jødene fant et bar sted de kunne slå seg ned, hvor deres dyktighet og initiativ ble verdsatt.

GRANADA

For et kongepar med Isabellas og Ferdinands politiske ambisjoner måtte tilstedeværelsen av det siste mauriske kongeriket på den iberiske halvøy være som en torn i øyet. Kombinasjonen av politisk ambisjon, religiøs fanatisme og folkelige krav om et rent Spania, styrket kravet om et endelig oppgjør med de siste restene av det før så strålende mauriske riket.

Fra midten av 1200-tallet og frem til 2.januar 1492 var maurerne del av Spania, med Granada med hovedby av samme navn. Rikets utstrekning svarer noenlunde til den nåværende provinsen Granada og kyststrekningen Costa del Sol. Maurernes siste europeiske besittelse var ikke stor, men den ble til gjengjeld berømmet av samtlige krønikeskrivere for sin blomstrende kultur. Kongeborgen i Granada, det fortryllende Alhambra, var berømt viden over, men også landet ble betraktet som gudsbenådet. Det milde klimaet, de fruktbare markene, de fyldige vinene, sammen med de mange krydderene og fruktene var verdigfulle og høyt verdsatte deler av datiden.

Sett ut fra et kristent synspunkt betydde Granada en risiko. De såkalte Moriscos, omvendte maurerne så mot Granada som en eventuell kommende befrier fra deres kristne herrer, og de muslimske tyrkerne, som i disse årene ekspanderte voldsomt i Middelhavsområdet, fridde også Granada.

Det ble den mauriske hersker, kong Mulay Hassan, som i 1476 innledet striden mot Ferdinand og Isabella. Tidspunktet var velvalgt, for kongeparet var enda ikke riktig etablert. Gjennom lengre tid hadde Granada betalt skatter til Castilla, men nå erklærte kongen at man i Granada ikke lengre preget mynter av gull, men kun av jern. Noen år senere foretok hans hær flere tokter inn på castillansk område og brakte menn, kvinner og barn med tilbake og gjorde dem til slaver.

Etter at det kommet til ordentlige forhold i Castilla, besluttet kongeparet å svare igjen med samlet motangrep, som igjen førte til Granadas kapitulering. Begge ektefellene deltok begeistret i krigen. Til tross for at Isabella flere ganger var gravid, fungerte hun bak frontene som en slags kasse ansvarlig, mens han var ute ved fronten.

Indre splid i Granada svekket motstandskraften. Mulay Hassan kom i strid med sønnen og etterfølgeren Muhammed XI, av Spanjolene kalt Boabdil. Striden delte maurerne i to leire, som dels kjempet mot hverandre, og dels mot de Castillanske hærene. Overmakten ble for stor. Den ene mauriske borg og by etter den annen ble erobret, og i 1491 sto 50.000 mann, kristne tropper foran byen Granadas murer. Oktober samme år innledet fredsforhandlingene hvor maurerne ble sikret religionsfrihet, og om morgenen den 2. januar 1492, red Muhammed XI sammen med 50 av sine riddere ut gjennom Alhambras porter og ned til Genil-floden, hvor Ferdinand og Isabella ventet. Muhammed overleverte byens nøkler, før han dro til sitt eksil i Nordafrika, nesten 800 år etter at hans forfedre var gått i land ved Gibraltar. I Følge en legende skal Muhammed underveis bort fra Granada, ha vendt seg om i salen for å kaste et siste blikk på byen, hvor tårnene glimtet i solen. Følelsene overmannet han, og han brast i gråt. 

Enkelte fra den lokale befolkningen mener selv i dag at de kan utpeke stedet, som de kaller "Maurernes siste sukk", "Ultimo suspiro del Moro".

Umiddelbart etter mottakelsen av byens nøkler dro Ferdinand og Isabella opp til Alhambra, hvor de i tronsalen mottok troskapseden fra deres nye undersåtter. Spania var nå samlet i ett kristent rike, og året etter hedres kongeparet av Paven med den ærefulle tittelen: "Los reyes Catolicos", De katolske Monarker.

Mohammed XI, spanjolenes; "Boabdil", overlater Granadas nøkler til Kong Ferdinand og Dronning Isabella.

Oljemaleri fra 1800-tallet, opphengt i vestibulen på Capilla Real, Granada.

ISABELLA OG FERDINAND

Takket være "Det katolske Kongepar" var en gammel drøm og et politisk ideal blitt virkelighet. Med erobringen av Granada var Spania samlet i et kongerike, selv om Castilla og Aragonia først kunne forenes formelt når ektefellene var døde. Castillas feudaladel var kuet og de innbyrdes stridighetene opphørt. Administrasjonen var forbedret, og en pålitelig politimakt sikret handel og samfunn. Beskyttelsestoll og importforbud hjalp det nasjonale ervervsliv på fote, og brakte velstand til mange byer. På det kulturelle området betydde begunstigelse av de humanistiske studiene en forbedring av den høyere undervisning. Universitetet i Salamanca fikk opprettet lære i hebraisk og gresk, og vokste frem til å bli et hovedsenter i Europa for humanistiske studier. Klassiske og italienske verker ble oversatt, og selve dronning Isabella, begynte i en moden alder å studere latin. Hennes religiøse oppfattelse fikk avgjørende innflytelse på hele det spanske åndsliv, hvor fornyelsen ble sterkt lenket til religionen.

Av større betydning for verden og Spanias kommende storhetstid ble det at kongeparet i januar 1492, umiddelbart etter erobringen av Granada, mottok Chistoffer Columbus i audiens. Samarbeidet med dem, la grunnlaget for at Spania ble sentrum i det første koloniverdensriket i Europa.

Kongeparet ville naturligvis sikre deres livsverk, og helst se det fortsette i en nasjonal og imperialistisk politikk. Hovedfienden var Frankrike, og den spanske politikk gikk ut på å omringe og svekke landet. Denne omringelsespolitikken ble etter tidens skikk og bruk hovedsakelig gjennomført ved dynastiske forbindelser. Ferdinand o Isabella var blitt velsignet med fem barn, og de ble brikker i foreldrenes planer. Den eldste datteren ble bortgiftet til Portugals tronfølger og etter hans tidlige død, til den nye kong Immanuel. Den yngste datteren; Catharina, fikk den engelske kronprinsen, og etter også hans tidlige død ble hun gift med broren, den beryktede Henrik VIII. Hun hadde den tvilsomme ære å bli den første av hans 6 hustruer og mor til Marie den Blodige. Kronprinsen Johan og søsteren Johanne ble begge giftet inn i det habsburge keiserhus. Ved giftemålene ble forbundet med Det hellige tysk-romerske Rike beseglet, og samtidig hadde man avgjørende svekket Frankrike, som nå ble omringet av det Spanske kongehus' allianser.

Gleden og stoltheten ble kort, og kongeparets ambisjoner vendte til nederlag og personlig tragedie. Kronprins Johan døde 6 måneder etter at han hadde giftet seg, og etterlot seg en gravid hustru, som senere fødte et dødfødt barn. Arvefølgen gikk da over til den eldste datteren Isabella, men hun døde allerede året etter i barselseng.

Neste i arverekken var Johanne, gift med den habsburgske keiser Maximillians sønn; Filip den Smukke. Sammen fikk de 6 barn, blant dem den senere keiser Karl V. Ryktene svirret imidlertid; Johanne viste tegn på sinnsforvirring, en sykdom som utviklet seg i så stor grad at hun i ettertid kaltes Johanne den Vanvittige.

Ferdinand og Isabella måtte se deres politiske ambisjoner knust, og hva verre var; den kommende spanske konge ville bli en fremmed habsburgsk prins uten kongeparets nasjonale innstilling.

Isabella må ha visst at Johanne holdt på å utvikle en uhelbredelig sinnssykdom. I sitt testamente kan hun ganske enkelt ikke komme utenom at Johanne skulle bli dronning av Castilla, men hun fikk ordnet en bestemmelse om, at Ferdinand skulle være stedsfortredende regent dersom Johanne ikke ble i stand til å utføre sine forpliktelser. Først når Johannes sønn, Karl, nådde myndighetsalderen, skulle Ferdinand trekke seg tilbake til sitt kongedømme Aragonia.

Isabella døde i 1504, og Ferdinand overlevde henne i 12 år. I 1512 lykkes det han å innlemme det lille nordspanske fyrstedømmet Navarra i Castilla. Etter Ferdinands død kunne Spania endelig samles under en monark.

Gravmonumentene i Capilla Real, Granada

Kildemateriale: "En rejse gennem Spaniens historie", av Svend Arne Jensen , fra 1991, samt annet.