COLUMBUS

Christoffer Columbus, eller på spansk; Christbal Colon, ble født i Genua i 1451, og døde i Spania år 1506. Han var en av renessanse tidens eventyrlige skikkelser. En fattig håndtverkersønn som fristet å henvende seg til Portugals, Englands, og Spanias fyrster for å få hjelp til sine tvilsomme oppdagelsesreiser ut i det ukjente. Han oppdaget en ny verdensdel, ble admiral og visekonge, men endte sitt liv som en fattig, skuffet, og bitter mann, glemt av omverdenen, som 10 år tidligere hadde hyllet han.

Columbus har gjennom sin sønn, etterlatt en fortelling om sitt liv, og ferden. Dessverre for oss var hans forfengelighet større en lysten til å gi ettertiden et reelt bilde av han selv, og det har derfor vært nødvendig å revidere den tidligere colombiske tradisjon i takt med nytt kildemateriell er dukket opp gjennom tidene. Det er skjedd ved hjelp av Genuas stadsarkiv og en omfattende litteratur, bla. en boksamling på 3000 bind skjenket til domkirken i Sevilla av Columbus' sønn.

Den nyere Columbus forskning mener med sikkerhet å kunne fastslå, at Columbus er født ca. 1451 i Genua, og at han, i motsetning til hva han selv har gitt utrykk for, var av lav rang. Faren var ullvever, og familien levde i trange kår.

Det er tidligere påstått at han skulle ha studert ved et universitet, men det finnes det ingenting som tyder på. Han er blitt opplært i farens håndverk, men det stille håndverker livet var åpenbart ikke noe for han. Han deltok i flere handelsreiser, og en av disse sluttet i Lisboa, hvor broren hadde flyttet. Portugal var den gang sentrum for mange oppdagelsesreisende, og det var sannsynligvis i dette miljøet, Columbus' sjøfartsinteresser for alvor ble vekket. Kanskje har ekteskapet hans med en velstående portugisisk kvinne gitt enda sterkere påvirkning.

Kvinnens far hadde vært guvernør på Madeira, og hans etterlatte papirer ble grundig studert av Columbus og har muligens satt fantasien ytterligere i sving. Fra det tidspunkt var han i alle tilfelle besatt av tanken om å finne ukjente øyer langt ute i havet mot vest.

Columbus var ingen noen lærd mann, og han har neppe gjort geografiske og kartografiske studier av betydning. Han har snappet opp opplysninger fra sjøfolk i Lisboas havn og muligens selv besøkt Madeira og Guinea. Det har vært mange diskusjoner om det har vært noen forbindelse mellom Columbus og den lærde geograf og matematiker Toscanelli fra Firenze. Flere av Columbus' biografer hevder at det var i den forbindelse han fikk idèen om å prøve den vestlige sjøvei til India, mens andre hevder at brevvekslingen mellom dem er en forfalskning.

Fra begynnelsen av 1480-årene argumenterte Columbus for sine planer om å utruste en ekspedisjon for å dra mot vest, og oppdage nytt land. Han henvendte seg først til den portugisiske kong Johan II, men da han ble avvist, dro han videre til Spania. Hustruen hadde i mellomtiden dødd, og Columbus brakte sin fire-årige sønn til klosteret La Rabida i nærheten av Huelva.

Imellom fem og seks år, bearbeidet han utrettelig kong Ferdinand og dronning Isabella, men de ble opptatt med det endelige oppgjøret med mauriske kongedømmet Granada, ble han igjen avvist. Samtidig forsøkte broren å overbevise den engelske kong Henrik VII om idèen, men også her var henvendelsen forgjeves. Noe nedtrykt søkte Columbus tilbake til klosteret La Rabida, hvor han diskuterte sitt prosjekt med prioren. Denne gangen var hellet med han. Klosterets prior hadde vært Isabellas skriftefader, og da han selv ble overbevist om prosjektets muligheter, la han inn et godt ord for Columbus. Dronningens grunner til å endre oppfattning kjenner vi ikke til, men resultatet ble, at Columbus fikk beskjed om å innfinne seg hos kongeparet i Andalucia. Mens beleiringen av Granada by og Alhambraborgen enda pågikk, forhandlet man om vilkårene, og etter maurernes endelige nederlag, ga kongeparet deres samtykke.

Columbus' betingelser var harde. Han krevde midler til å utruste tre skip, og dersom han lykkes med å finne land, skulle han utnevnes til visekonge, og guvernør over de nye områdene, opphøyes til adelstanden med en tittel: Admiralen over havet, og dermed få samme rang som storadmiralen av Castilla, og ytterligere skulle han ha 10% av alle inntekter fra de nye landene. Det var harde krav, og flere ganger var forhandlingene også ved å bryte sammen. Det er imponerende at Columbus kunne gjennomtrumfe sånne krav, som kunne gjøre han til Spanias mektigste mann etter kongeparet.

Columbus' seige vilje førte frem til forhandlingsresultatet, samt hans utrolige utholdenhet under hans fire reiser mot vest har nok øket interessen for hans psyke. Her fremheves spesielt en rekke fanatiske trekk og hans mystisk-betonte religiøsitet. Han  hevdet at det var Guds vilje at han skulle oppdage nye land, og han oppfattet seg som en slags korsridder. Med sånne argumenter kunne den dypt religiøse dronning Isabella overbevises.

Det er et omstritt spørsmål om formålet med Columbus' første reise mot vest først og fremst var et forsøk å finne en ny sjøvei til Kina, Japan og India, eller om formålet var å finne nytt land. Columbus var selv overbevist om at han var nådd frem til india, og i den tro forble han inntil sin død. Betegnelsene vestindia og indianere, henger sammen med denne oppfattelsen.

En av de første dagene i august 1492 seilte Columbus ut fra Palos de la Frontera med tre karaveller: fraktskipet La Santa Maria, og de litt mindre skipene; La Niña, og La Pinta. Columbus førte selv Santa Maria mens hans betrodde medhjelpere; brødrene Pinzon, førte Niña og Pinta. Vi kjenner skipsjournalene som ble nedskrevet, og ved hjelp av dem kan vi følge reisen fra dag til dag. Reisens første stopp var "De kanariske øyer". Etter et opphold her på ca. 4 uker, fortsatte turen mot det ukjente. Ved hjelp av nye instrumenter kunne skipenes posisjon beregnes ganske nøyaktig. Columbus var klar over at mannskapet kunne bli nervøse, og han benyttet alle midler for å berolige dem. Han tydde også til å føre et slags dobbeltregnskap over den tilbakelagte distansen; den ene riktig og den andre med en kortere distanse, som ble vist til mannskapet.

12. oktober, ca. fem uker etter avseilingen fra kanariøyene, nådde ekspedisjonen Bahamasøyene, muligens den nåværende; Watling Island. Bortsett fra mannskapets nervøsitet var reisen gått smertefritt, og i godt vær. Gleden av å se land igjen var overveldende, og etter å ha takket Gud, gikk spanjolene i land, hvor de plantet det kongelige banner, og tok øyen i besittelse for Castillia.

De innfødte strømmet til og kom snart på godfot med europeerne. I sin dagbok beskriver Columbus dem som vennlige og mulige emner til den katolske tro. Ettersom de hadde lært av tidligere ekspedisjoner i Afrika, hadde de medbrakt røde luer, glassperler, og bjeller, som ble gitt i gaver og til dels var bytteobjekter.

I tre måneder ble Columbus i den nye verdenen, og han var nå overbevist om, at han befant seg i en øygruppe utenfor østasias kyst, ikke langt fra rikdommene, som middelalderlige skribenter hadde fortalt om. Ekspedisjonen krysset øyene og besøkte såvel Cuba, som Haiti. Sistnevnte kalte Spanjolene; Espanola.

Columbus' dagbøker inneholder begeistrede skildringer av folk og natur. Øyene minnet han om det frodige Andalucia; fuglelivet og vegetasjonens mangfold var overveldende, men han beklager seg over å ikke kjenne navnene på de enkelte dyr og planter. Til tross for intens søk, fant Columbus ikke de mest ettertraktede ting: Gull og krydder. Ved bruk av de innfødtes tegnspråk, fikk han den oppfattning at det ikke var langt borte.

I slutten av året løp ekspedisjonen inn i en rekke vanskeligheter, hvorunder Santa Maria gikk tapt. Dermed besluttet man seg for hjemreise, selv om de to resterende skipene ikke var fylt med de kostbare lastene man hadde håpet på. Noe fikk de da med seg hjem; seks innfødte, noen fargesprakende papegøyer, en rekke forskjellige planter, og noen få gullstykker, som man hadde lurt til seg.

Etter en lang og farefull hjemreise ankom Columbus den 15.mars 1493, Palos. Den totale ferden hadde da vart godt over syv måneder. Fra Palos gikk turen til kongeparet i Barcelona,  hvor en storslått mottagelse ventet. Columbus måtte fortelle om ferden, og overrekke gavene. De fargerike papegøyene, og ikke minst de medbrakte indianerne, gjorde et stort inntrykk og overbeviste alle om, at dette var en god begynnelse, som straks måtte følges opp.

En avtale med paven, sikret Castilla eiendomsretten til de nyoppdagede områdene, og en annen, mer presis, at Spania skulle eie alt land vest og syd for en demarkasjonslinje 100 leguas vest for de kapverdiske øyene. Portugal gjorde innsigelser, og i 1494 inngikk de to landene i Tordesillas en traktat, hvor det ble bestemt at demarkasjonslinjen skulle flyttes til 370 leguas (2200 km) vest for øyene. De kanariske øyer skulle allikevel fortsatt tilhøre Spania.

Beretningene fra den første reisen, var så lovende at det ikke var betenkeligheter med å investere i en ny reise. Allerede i september 1493 dro Columbus ut på sin andre reise med 17 skip og 1500 mann. Forventningen var store, og ikke minst håpet om gullforekomstene hadde enorme forventningene. Og det var kanskje det som gjorde at reisen ble oppfattet som en fiasko. Det rike "gullandet" ble ikke funnet, og spanjolene verdsatte neppe at de oppdaget; De små Antiller og Jamaica.

Verken Columbus eller andre i følget hadde noen anelse om alle de vanskeligheter som skulle møte dem i tropeskogene, eller deres forsøk på kolonisering. Da de kom fram til Haiti, måtte de konstatere at en liten spansk koloni som de hadde etterlatt etter den første reisen, var utslettet. Om folkene var bukket under for sykdommer eller var blitt drept i kamper med de innfødte, får vi aldri vite.

Klimaet var vanskelig for europeerne. Columbus var selv syk i lang tid, og stemningen sammen med utilfredshet ulmet blant ekspedisjonens medlemmer. Columbus nektet å gi opp, og ble mer og mer bestemt på å finne beviser for at han hadde funnet østasia. I måneder krysset ekspedisjonen derfor fram og tilbake langs Cubas kyster, men mannskapet høylytte knurring, tvang Columbus til å vende hjem til Spania i 1496. Columbus hadde ikke mistet motet, og fortalte om fantastiske opplevelser. Kongeparet hadde fremdeles full tillit til han, selv om de var tydelig skuffet over de dårlige resultatene.

Det ble til enda to reiser, i årene 1498-1500 og igjen 1502-1504. Den siste reisen brakte han helt frem til det amerikanske fastland, et sted i det nåværende Honduras. Indre splid og misunnelse, kombinert med Columbus manglende administrasjonsevne, vanskeligjorde systematiske oppdagelser, og da han vendte hjem til Spania etter fjerde og siste reise, var han en syk, nedbrutt og bitter mann, som t.o.m. ble mottatt med likegyldighet. Han døde to år senere og ble begravet i Valladolid. I 1542 førtes hans kiste fra Spania til Haiti, hvor den ble tilbakeført til domkirken i Sevilla i 1898.

Columbus' siste tre reiser hadde hatt til formål å finne avgjørende beviser for at det var østasia han hadde funnet, og derfor måtte de forbli resultatløse. Columbus' store handling, var at hans utrettelig og velholdende tålmodighet kjempet for sin idè, og dermed fant den nye verdenen, selv om han aldri selv kom til den erkjennelse. Denne manglende bekjennelsen er nok skyld i, at verdensdelen ikke er oppkalt etter han, men ble etter venezianeren Amerigo Vespucci, som har deltatt i mange ekspedisjoner til Amerika, deriblant Columbus' andre reise.

Amerigo Vespucci hadde ingenting med oppkallelsen av den nye verdensdelen. Det skyldtes den tyske lærde kosmograf Martin Waldseemüller. Han skrev en innledning og en mindre kosmografisk avhandling som i tillegg til fire detaljerte reisebrev fra Amerigo Vespuccis hånd. Av reisebrevene fremgikk det tydelig at Amerigo var av den oppfattelse at det var snakk om en ny verdensdel, og ved å seile sør for den, ville en komme til Asia og krydderøyene. Martin Waldseemüller mente derfor at siden det var Amerigo Vespucci som hadde funnet den nye verdensdelen, burde den også oppkalles etter han. I løpet av kort tid var tanken akseptert, og verdensdelen ble kalt Amerigos land, eller Amerika.

Chistoffer Columbus' gravsted i Sevillas domkirke.

KOLONIENE OG DERES BETYDNING FOR MODERLANDET

Oppdagelsen av Amerika var epokeskapende. Den fikk avgjørende betydning for utviklingen i "den nye verdensdelen" og i Spania.

Det er imponerende hva de spanske conquistadorer (erobrerne) greide å utrette. Områder, mange ganger større enn Spania, ble i løpet av ganske få tiår underlagt den spanske krone. Enorme rikdommer i form av gull og sølv førtes over Atlanterhavet, hvor de på godt og vondt fikk store konsekvenser for samfunnsutviklingen i Spania.

På det amerikanske fastlandet, møtte europeerne folkeslag med velutviklede samfunnssystemer, blomstrende næringsliv og kunstformer, som ikke var noe dårligere enn europeernes. Restene av disse kulturformene er stadig imponerende, enten det gjelder ruinbyer, tempelpyramider eller billedstøtter fra perioder mer enn 1000 år før den hvite manns ankomst. De to mest kjente kulturene er Aztekerriket i det nåværende Mexico, og Inkariket i Andesfjellene. Begge samfunnene var preget av oppløsning og indre strid da spanjolene kom under ledelse av Hernando Cortez, og Francisco Pizarro, og det er sannsynlig forklaringen på, at conquistadorene fikk så lett spillerom med erobringen av de to rikene. I Mexico hadde en rekke høytutviklede samfunn avløst hverandre som herskerfolk, og ved spanjolenes ankomst, hadde krigerfolket aztekerne dominert området i noen århundreder. På den store mexicanske høysletten lå hovedstaden deres; Tenochtitlan på en øy i Tezcocosjøen. Spanjolene ble overveldet ved synet av byen, og har begeistret beskrevet den, selv om overdrivelse sikkert ikke er til å unngå her heller. Byen var rikets strålende sentrum med mer enn 200.000 innbyggere. Mektige bygninger og praktfulle hageanlegg dominerte byen, som sprudlet av alle former for kunstindustri. Musikklivet, dikte -og malerkunsten hadde gode kår, og de spanske beretterne mente, at Tenochtitlan overgikk alle europeiske byer. Makten lå hos kongen, omgitt av adel, krigere og presteskap i tett forening. På et punkt vemmes Cortez og hans følge, og det er i vurderingen av den hedenske religion med dens tallrike menneskeofringer. Beretningene om dette er hårreisende, om enn de på samme måte er overdrevet.

På det militære området var aztekerne, på samme måte som de øvrige amerikanske kulturfolk; de europeiske erobrerne underlegne. De kjente verken til bruken av jern eller skytevåpen, og var skrekkslagne ved synet av de medbrakte hestene. Allikevel er det fantastisk, at Cortez med sin fåtallige skare på ca. 600 europeiske menn, var i stand til å knuse aztekernes mektige rike. Det så vel og merke ganske så svart ut til tider, og fortellingene fra perioden 1519-21 er fulle av grufulle skildringer om svik, tortur, listighet, dødelige slag, og masse av utspilt blod.

Ikke mindre fantastisk er beretningene om Francisco Pizarros erobring av Inkariket med dets enorme rikdommer av gull og sølv.

De sentrale delene av inkariket lå i flere tusen meters høyde i Andesfjellene, hvor tallrike arkeologiske rester forteller oss om den rike sivilisasjonen som spanjolene møtte da de kom dit i 1532. På mange områder atskilte den seg fra de kulturformene spanjolene hadde møtt i mellom-Amerika. Inkaene hadde f.eks. verken skriftspråk eller astronomisk viten. De hadde imidlertid bygget opp et velordnet rike med inkaen som den øverste eneveldige leder, som var omsluttet av en overklasse av "langører" og et maktfullt presteskap.

Inkariket dekket et område som omfatter det meste av Chile, Bolivia, Ecuador og Peru, eller som Frankrike, Spania og Italia til sammen.

Riket ble bundet sammen av et imponerende veinett, som førte over høye fjellrygger og langs svimlende avgrunner. Ofte var stier hugget inn i fjellveggene, og over elver og dalsenkninger hang imponerende konstruerte broer. Kommunikasjonen mellom landsdelene ble sikret av et system av løpere, hvor ved budskap kunne viderebringes med en hastighet på opptil 300km i døgnet.

Inkaenes imponerende rike falt allikevel sammen som et korthus ved Pizarros ankomst, Dette skyldes en rekke omstendigheter. Inkariket var inne i en indre oppløsningsprosess. To brødre kjempet om makten, og denne spliden kunne spanjolene benytte seg av. Da de t.o.m. var så heldige å bemektige seg den seirende inkaen, viste svakheten seg i inkaenes totale samfunnsoppbygging. Den styrtet sammen, så snart inkaen var borte. Han ble henrettet av spanjolene, selv om han hadde forhandlet om sin frihet ved å slukke deres gulltørst. Etter at han  hadde blitt anklaget for å ha drept sine rivaler til tronen, konspirert mot spanjolene, og drevet avgudsdyrkelse, dømtes han til døden på bålet. I siste øyeblikk konverterte han til den kristne tro og unnslapp dermed bålet. Han kunne nøyes med den mildere kvelningsdøden.

De spanske koloniene ble skapt gjennom en erobring hvor den spanske stat spilte en avgjørende rolle. Allerede fra Columbus' tid hadde staten krevd en pen del av overskuddet og samtidig stilt nøyaktige krav til innrettningen av styreformen. De første ca. 50 års erobringspolitikk kan virke kaotisk, men ettervert utvikledes et fast system, som kom til å danne grunnlaget for det spanske kolonistyret gjennom de neste 300 år.

Det var et naturlig mål for den spanske stat å sikre seg den størst mulige inntekt, og å forhindre alle andre land i å få fotfeste i koloniene. Samtidig med at den interne handelen mellom koloniene skulle forhindres, ble den sentralisert mellom dem og noen få byer i Spania. Kjøpmennene i Sevilla fikk nesten monopol på handelsforbindelsene til sør-Amerika, og i 1503 ble byen sete for Casa de Contratacion; det øverste organ, for all samhandel med koloniene. Casa kontrollerte skipet, forsyninger og mannskap og ivaretok regjeringens interesser. To ganger om året seilte konvoier til koloniene under beskyttelse av kongelige krigsskip. Dermed slo man to fluer i ett smekk; Skipene seilte i sikkerhet, og Casa kunne føre nøye kontroll.

Behovet for faste styreformer vokste i takt med kolonirikets vekst og kolonistene steg i antall. Det ble attraktivt for mange spanjoler å dra mot vest, enten det var for å oppleve eventyr, utføre krigerske handlinger, eller i en håndvendig skrape sammen rikdommer. Hos regjeringen skapte utvandringen frykt for selvstendighets tendensene i koloniene, og derfor ble all administrasjon knyttet til hjemlandet. Herfra utsendte visekongene i Mexico og Peru, samt alle høyere myndighetspersoner. De måtte ikke blande seg med kolonistene og fungerte kun få år, før de ble kalt hjem igjen for å vise frem regnskapet for deres embetshandlinger.

Den Spanske kolonipolitikk hadde i begynnelsen to formål: -å bringe rikdommer tilbake til hjemlandet i tillegg til å utvide den katolske tro. Mellom de to formålene oppsto straks en konflikt. Hvordan predikerte man kristelig barmhjertighet, samtidig som indianerne ble utnyttet på det groveste? Tusenvis av indianere ble døde under utførelsen av hardt slavearbeid, og på de vestindiske øyene ble de innfødte like godt bare utryddet.

Kirke og stat forenes i kampen for å beskytte indianerne mot kolonistenes overgrep. Det ble en seig kamp, men fra 1543 kunne alle indianere erklæres frie. Resten av århundret bekjempet kolonistene loven, men forgjeves. Til gjengjeld ble partene enige i et kompromiss, i det neger slaveri ble tillatt. Negrene var fullstendig rettsløse og innførtes i stort antall. Deres fysiske utholdenhet var større enn indianerenes, og de viste seg å være en bedre arbeidskraft. I mer enn 300 år foregikk denne handelen med mennesker, og ble "den nye verdenshistoriens" mørkeste kapittel.

GULL OG SØLV I STRIE STRØMMER

I tiårene etter ankomsten av Amerika, fant spanjolene kun små begrensede mengder av gull og sølv. Først etter erobringen av Mexico og Inkariket endret bildet seg, og spesielt med oppdagelsen og utnyttelsen av de rike Potosigruvene i Bolivia fikk edelmetallproduksjonen fra 1545 en avgjørende betydning for den samlede verdensproduksjonen.

Den amerikanske produksjonen utgjorde fra midten av århundret en andel på 50-90% av den samlede kjente verdensproduksjonen, og Spania tilførtes den største delen herfra.

Overfloden av edelmetall medførte en stigende etterspørsel, og dermed også inflasjon. Etter århundrer med prisstabilitet steg prisene i perioden 1500-1550 med 100%, og i det følgende århundret med 2-300, og 400%. Verst var det i Andalucia, hvor Sevilla var hovedsete for handelsforbindelsene med Amerika. Det sterkt voksende spanske prisnivå hemmet eksporten og begunstiget importen. Sølvmengdene ga en fornemmelse av rikdom, og luksusvarene strømmet inn over Spania, hvor adel og rikmenn var ivrige kjøpere. På kort sikt betydde utviklingen, rikdom og storhet, men på lengre sikt ble det spanske næringsliv og Spanias stormaktsposisjon truet.

Kildemateriale: "En rejse gennem Spaniens historie", av Svend Arne Jensen , fra 1991, samt annet.