|
Den utenlandske innblandingen
Den
spanske borgerkrigen raste på et tidspunkt hvor hele Europa var i
voldsom forandring. Dønningene fra den økonomiske verdenskrisen
hadde enda ikke lagt seg. Demokratier ble forandret til fascistiske
og høyrevendte dikaturer. I Sovjetunionen strammet Stalin tøylene
ved å starte utrensingen av motstandere gjennom de beryktede
Moskva-prosessene.
Allerede
fra borgerkrigens begynnelse sto det omverden klart, at utenlandske
makter ønsket å blande seg inn i situasjonen i Spania. Nazi-Tyskland
og frem for alt det fascistiske Italia gav nasjonalistene god hjelp.
Det er derimot ingenting som tyder på at de var med i planleggingen
av opprøret, alt tyder på at det var en intern spansk
offisersammensvergelse, hvor selv de spanske høyrefløyspartiene
kun var tiltenkt som statister, selv om man regnet med deres
støtte når konflikten var en kjennsgjerning.
Den
utenlandske involvering kan grovt settes i tre kategorier:
ikke-innblanding, hjelp til republikanerene og hjelp til
nasjonalistene.
Ikke-innblandingsavtalen
eller "ikke-innblandingsfarsen", som den i ettertid ble
kalt, var først og fremst britenes verk, men franskmennene fulgte
den om enn litt tvilende. Frykten for at konflikten skulle bre seg
var et vesentlig motiv for å få avtalen i stand. Tyskland, Italia
og Sovjet delte offisielt denne frykten og tilsluttet seg avtalen,
hvoretter en komité ble opprettet for å overvåke at
forpliktelsene ble overholdt. Men allerede på det tidspunktet var
det tydelige beviser på tysk og italiensk deltagelse på
nasjonalistenes side. Engelskmennene og franskmennene kunne ikke være
uvitende om dette.
England
fastholdt stadig ved ikke-innblandingspolitikken i de påfølgende
år, og dette kan sees ut fra de store britiske kapitalinteresser i
Spania og den militære tilstedeværelsen i Middelhavet, herunder
hensynet til Gibraltar.
Den
franske politikken var mer svingende, og i lange perioder kom store
våpentransporter, matforsyninger og en strøm av frivillige via
Frankrike inn i det republikanske Spania, liksom franske lufthavner
ofte var åpne for republikanske fly. Stemningen i Frankrike var
stor for den lovlig folkevalgte regjeringen, som var som den spanske;
en folkefront.
Den
sovjetiske hjelpen til republikken var ikke på forhånd en selvfølge.
Makthaverne i Kreml hadde alvorlige inneriks -og utenrikspolitiske
problemer. Den mistenksomme Stalin var nettopp i ferd med å utrense
sine hjemlige fiender, og samtidig fryktet han en fascistisk
omklamring. Da russerne endelig i slutten av september 1936
besluttet seg for å hjelpe, ble våpenleveransene betinget av overførselen
av en anselig del av spanske gullreserver.
En
annen betydningsfull hjelp mottok regjeringen fra de mange
frivillige, som strømmet til Spania. Initiativtaker og koordinator
var Komintern, men også mange ikke-kommunister deltok av
ideologiske grunner i kampene på republikanernes side. Fra Danmark
deltok omkring 550, hvor av ca. 200 omkom, blant dem dikteren Gustav
Munch-Petersen, som falt i slaget ved Gandesa i 1938.
Den
italienske hjelpen til Franco var den mest massive og kan ikke alene
forklares ut fra ideologiske grunner. Visst nok var det av stor
betydning for Mussolini, at det i Spania ble etablert et
nasjonalistisk eller fascistisk styre med italiensk hjelp, men
betalingen skulle være spansk støtte til Mussolinis stormaktdrømmer
i Middelhavet.
Den
tyske innsatsen på nasjonalistenes side var mannskapmessig av langt
mindre omfang, selv om dens effektivitet var betydelig. Den tyske
millitærhjelpen var samlet i den berømte "Condorlegion".
Den var under ledelse av general Von Sperle, og hadde hovedkvarter i
Sevilla. Legionen hadde 6.500 godt opplærte og velutrustede
soldater, som utelukket var ansvarlige ovenfor Franco.
Den
tyske hjelpen skyldtes militærstrategiske overveielser, og den var
kun i liten grad ideologisk begrunnet. En spansk omveltning kunne
bli en trussel fra sør mot Frankrike, på samme måte som spanske råstoffer
og mulige baser på spansk territorium i tilfelle av krig med
England var vesentlige årsaker til den tyske interesse. Ytterligere
fikk det tyske militær og spesielt det tyske "Luftwaffe"
en mulighet for å teste sin effektivitet i naturlige omgivelser. Og
det ble bla. gjort ved det berømte angrepet på baskernes nasjonale
høyborg; Guernica.
Kildemateriale:
"En rejse gennem Spaniens historie", av Svend Arne Jensen
, fra 1991, samt annet. |
