|
Det nasjonalistiske Spania
Det
er tidligere fastslått at den spanske borgerkrigen startet med en
militær rolle, og at militæret fortsatte som den drivende kraften.
Lederskapet
var ikke på forhånd avgjort, og noen egentlig politisk program
hadde de opprørske generalene ikke utarbeidet. Målet var i første
omgang å slippe folkefrontsregjeringen. Hva som deretter skulle
skje, var uklart. Først etter noen måneders borgerkrig ble det
klart at Franco sto sterkt i maktkampen. Franco som hadde holdt seg
utenfor de politiske grupperingene, ble ved det som mest kan ligne på
et statskupp, utnevnt til statsoverhode. Etter dette kan han også føye
på titlene "Generalissimo og Caudillo" (fører), som han
av den nasjonale forsvarjunta var valgt til noen dager før.
Nasjonalistene
etablerte heretter deres styre i Burgos og Salamanca. I Burgos
utvikledes det sivile og administrative regjeringssetet med finans-,
justis-, og arbeidsministre. Burgos representerte det katolske og
tradisjonalistiske Spania, og forble den høyreorienterte siden av
den nasjonalistiske sak. Generalissimoen og det militære
hovedkvarteret fikk hjemsted i Salamanca sammen med
utenriksministeriet, krigsministeriet og ambassadørene fra Tyskland
og Italia. Her holdt også de falangistiske organisasjoner til.
Under hele borgerkrigen var det spenninger mellom de to
administrasjonssentrene, som også avspeilte spenningene mellom
nasjonalistene innbyrdes, og først og fremst mellom de mer sosialt
bevisste falangistiske masseorgansisajoner og de dypt konservative
og katolske carlister.
Etter
noe uroligheter, hvor carlistiske og falangistiske ledere ble sendt
i landflyktighet og andre pasifiserte med anklager for konspirativ
virksomhet, utstedte Franco bekjentgjørelsen av 19.april 1937.
Herav bestemtes det at carlistene og falagene skulle slås sammen
til et enhetsparti: "Falange Espanola Tradicionalista y de las
Jons", med Franco i spissen.
19.apil
gjør bekjentgjørelsen inntrykk av at falangen trakk det lengste
strået, og den etterfølgende Arbeidets Lov av 6.mars 1938, er da
også oppfyllelsen av en viktig del av falangens program. Her
varsles etablering av vertiklae fagforbund omfattende både
arbeidsgivere og arbeidere, hvor lederne skulle være falangister.
Mange av punktene må ha hørt godt ut i arbeidernes ører, men de
ble aldri satt ut i livet. Det taltes om rett til å arbeide,
minimumslønn, et bedre sosialt sikkerhetsnett, barnetillegg og
ferie med lønn. Også bøndene var det tenkt på. Den enkelte
familie skulle ha et stykke jord, som kunne dekke dens elementære
behov.
Franco
måtte gå forsiktig fram, og en del av hans politiske suksess
skyldtes at han greide å spille de politiske gruppene opp mot
hverandre. Spanias fremtidige styreform unnlot han å ta stilling
til, og først i 1947 på t for han gunstig tidspunkt gjennomførte
han en lov om at Spania var et kongedømme uten å peke på et
spesielt kongsemne.
Kirken
fikk mange av sine tidligere rettigheter tilbake, bla. innen
undervisningen.
Til
tross for stadig knurring blant de mange grupperingene bak Franco,
greide han å samle falangen, monarkistene og kirken bak hæren i
dens opprør mot republikkens forsøk på en parlamentarisk fremtid.
Kildemateriale:
"En rejse gennem Spaniens historie", av Svend Arne Jensen
, fra 1991, samt annet. |
