DEN SPANSKE BORGERKRIG 1936-39

   Borgerkrigens forløp

 I november 1936 ble det nasjonalistiske fremstøtet mot Madrid effektivt stanset. Francos tropper sto ganske vist nok i Madrids forsteder, men først 21/2 år senere falt byen.

Etter dette nederlaget konsentrerte Franco seg om att erobringen av det nordlige Spania, fremfor alt Asturia og Baskerlandet hvor Irun og San Sebastian tidligere var blitt inntatt. Offensiven på nordfronten varte fra begynnelsen til slutten av 1937 og endte med nasjonalistenes seier.

For Franco var seieren på nordfronten av stor betydning. De nordspanske havnene, gruvedriften og industriområdene med bla. våpenproduksjon var viktige for nasjonalistenes krigsførelse, samme som tapet for republikken ble tilsvarende alvorlig.

I Juli 1938 samlet republikanerne i Catalonia all deres styrke og åpnet en offensiv med 100.000 mann. Natten mellom den 24 og 25.juli iverksattes et storangrep over Ebro, og dermed innledes et av borgerkrigens blodigste slag, da man forsøkte å gjenerobre byen Gandesa. Offensiven ble en katastrofe for republikanerne, som i løpet av noen måneder ble kastet tilbake til Ebro. Tapene av menneskeliv var så enorme, at nordhæren i realiteten var utslettet, og nasjonalistene kunne derfor i de kommende månedene erobre hele Catalonia opp til den franske grensen. 25.januar 1939 falt Barcelona, deretter Gerona og Figueres.

Republikken var fra nå av i oppløsning, og flyktningene strømmet ut av landet.

Under den 33 måneder lange borgerkrigen var situasjonen i de to delene av Spania vidt forskjellige. På et punkt var likheten dog påfallende. Store befolkningsgrupper støttet den av partene som fikk makten i den del av landet, hvor de tilfeldigvis befant seg i juli 1936.

I borgerkrigens første måneder var den republikanske sentralmakten uten virkelig innflytelse, og det republikanske området var totalt splittet. Overalt ble det dannet kontrollkomitéer sammensatt av folkefrontspartiene i forhold til deres lokale størrelse; selv anarkistene deltok i dette arbeidet.

Radikaliteten i deres fremferd var avhengig av hvilke politiske grupperinger som behersket området. I Catalonia og Andalusia var anarkistene de mektigste, og i sistnevnte provins ble den private eiendomsretten flere steder opphevet og pengevesenet avskaffet. I de kommunistisk og sosialistisk dominerende områdene gikk man langt mindre radikalt til verks. Enestående var utviklingen i noen baskiske provinser, hvor det ble dannet borgerlige forsvarskomitéer, som fikk den baskiske kirkes fulle støtte. Det var det eneste stedet i landet hvor kirken fullt ut støttet republikken.

I starten skiftet det republikanske Spania hyppig regjering. De var alle av borgerlig observans. Den siste måtte 4.september 1936 vike for den venstresosialistiske Largo Caballero, som satt inntil mai 1937, og avsløstes av den tidligere finansminister Juan Negrin som ble sittende til slutten av borgerkrigen.

Det lykkes Caballeros venstresosialistiske regjering å samle republikanerne. I regjeringen hadde kommunister sete, og det var i for øvrig første gang kommunister deltok i en regjering i Vesten.

Kommunistenes antall vokste fra et medlemstall på ca. 50.000 før opprøret til ca. 400.000 i september 1937, og dermed vokste også kravet om økt innflytelse.

Spesielt kjent ble den kvinnelige kommunistleder La Pasionaria som formulerte det berømte slagordet mot nasjonalistene "No Pasaran" ("La dem ikke slippe gjennom").

Ca. 1000 nye skoler ble åpnet. Antallet lærere ble mer enn fordoblet. En kjempeinnsats mot analfabetisme, landsdekkende opplysning for jordbruket og en begynnende kollektivisering eller jordutstykking til små selveier bruk, er bla noen få av de omfattende lovkomplekser som kom til utførelse. Hospital vesenet kom inn i en rivende utvikling. Antallet av hospitalsenger steg langt over hva krigshandlingene trengte, og det ble innført tvungen vaksinasjon mot kopper, difteri og tyfus. En sosiallovgivning gjennomførtes, hvor et sikkerhetsnett ble utspent under de svakeste gruppene. Hele denne lovgivningen ga seg ytterligere utslag i en sterkt stigende produksjon av landbruk og industri.

Negrins regjering var sammensatt av sosialister, kommunister, borgerlige republikanere samt èn representant for baskerne og èn for catalanerne. Venstresosialistene, anarkistene og enkelte sosialistiske grupperinger mistet fra da av deres betydning. Selv om Negrin forble som premierminister inntil nederlaget i mars 1939, var hans regjering preget av splittelse, forårsaket av rivalisering mellom partene. I sær kommunistene kritiserte enkelte ministre. De ble nødt til å forlate regjeringen, som langsomt men sikkert skled lenger mot venstre.

Fra sommeren 1938 så situasjonen svart ut for republikken. En europeisk stormaktskonflikt kunne kanskje ha reddet den, men da konflikten etter Münchenforslaget uteble, var republikkens dager talte.

Fra februar 1939 flyktet de fleste ledende republikanerne. I utlandet dannet de den ene eksilregjering etter den andre og fortsatte deres interne stridigheter, mens de mistet helt omverdenens støtte. Hjemme i Spania fortsatte en underjordisk motstandsbevegelse, men noen alvorlig trussel mot Francos regime ble den aldri, dertil var den alt for splittet.

Antallet døde i borgerkrigen anslås forskjellig. Borgerkrigens parter hevder begge, at tapene av menneskeliv har vært ca. 1 million, men senere vurderinger anser 600.000 som mer sannsynlig. I dette tallet regnes med ofrene for terroren på begge sider, de falne på slagmarken, og ofrene for bombardementer og hungersnød som følge av krigshandlingene.

Kildemateriale: "En rejse gennem Spaniens historie", av Svend Arne Jensen , fra 1991, samt annet.