Det har vært en alminnelig oppfattelse fra 1800-tallet helt frem til vår tid at det var grunnet den lave levestandarden og de foreldede feudale forholdene som umuligjorde alle fremskritt i Spania. Det er for så vidt riktig i den forstand at Spania manglet Giljotinen, "Den store Demokrat", som Frankrike brukte for å gjøre det av med adelen. I Spania derimot ble de borgerlige revolusjoner som fant sted i 1812, 1820-23, og 1868-74, gjennomført med allianser mellom det fremvoksende borgerskap og kretser innen aristokratiet. De kom til å utgjøre en økonomisk politisk maktelite, som ikke interesserte seg for "det andre Spania", som besto av småbønder, landarbeidere, og byens industri -og gruvearbeidere.

Helt frem til 1930 årene ernærte 2/3 av spanjolene seg ved landbruk. Jorden forble skjevt fordelt. Kun 50.000 godseiere eide over halvparten av landbruksjorden, og de fleste selveiergårdene var så små at de ikke kunne ernære en familie.

Nettopp det faktum at det på det tidspunktet for alvor kunne foretas en omstrukturering eller omfordeling av eiendomsretten til jorden og en modernisering av driftsformene, fikk store følger for samfunnsutviklingen. Byene var hemmet av mangelen på kjøpedyktigt publikum, og det var kun i Catalonia og spesielt i Barcelona det vokste frem en industri med produksjonen for et større marked. Ganske vist utviklet det seg en storindustri og gruvedrift i slutten av 1800 tallet i nordspania, men den var forbundet med den industrielle revolusjon i England, hvorfra det kom kull og den nødvendige kapital.

I Catalonia og nordspania ble der grobunn for en arbeiderbevegelse med utgangspunkt i henholdsvis anarkisme og sosialisme.

Et særtrekk ved utviklingen av den spanske arbeiderbevegelsen var anarkismen og syndikalismen, som hver for seg og i felleskap spilte en stor rolle fra 1870 årene og de neste ca. 70år. De anarkosyndikalistiske idèene og organisasjonsformer dominerte arbeiderbevegelsen i Catalonia og Andalucia, men forskjell i ideologi og uttrykksformer. Forskjellen klart fram i striden om organisasjonsgrad, kampmetoder og oppbyggingen av det anarkistiske samfunn. Felles for de to retningene var avskaffelsen av statsmakten. I Catalonia ønsket man derimot en nasjonal organisasjon som kunne lede generalstreikene og føre frem til et anarkistisk samfunn, hvor samfunnsgodene skulle fordeles etter arbeidsinnsats. I Andalucia og det sydøstlige Spania var ønsket om individualisme langt sterkere og angsten for sentrale organisasjonsformer enda sterker, noe som viste seg i det såkalte "individualistiske anarkismes" aksjoner.

I Madrid og i industri -og gruvedriftsområdene i Baskerland og Asturia begynte organiseringen av arbeiderne senere. Den ble sosialistisk og minnet om den samme som i vesteuropa forøvrig. I 1881 ble PSOE, Spanias sosialistiske arbeiderparti opprettet, og syv år senere ble det tettforbundne fagforbundet UGT dannet.

rdinand VIIs regjeringsperiode var politisk ustabil. Rivaliseringen mellom liberale og konservative krefter utgjorde sammen med hærens og kirkens stadige politisering en trussel mot enhver regjering. Kongen svingte mellom de forskjellige grupperingene, og styret var preget av tilfeldigheter. Forvirringen var stor.

Etter tre ekteskap var Ferdinand VII stadig barnløs, og broren Don Carlos var sett ut til å bli hans etterfølger. Mot alle forventninger giftet han seg derimot igjen, og i det ekteskapet fikk han to døtre. De spanske arvefølgeregler var at hans eldste datter Isabella skulle ta over tronen etter han. Denne bestemmelsen motarbeidet Don Carlos og hans konservative støtter blant adelen og kirken, og kongen måtte derfor søke oppbakning blant de liberale kretser.

Etter hans død i 1833 ble den kun 3-årige Isabella proklamert som dronning. Don Carlos's tilhengere; Carlistene, ville ikke akseptere avgjørelsen, og de innledet en borgerkrig som fortsatte helt frem til år 1839. Deres krav var et kongedømme av Guds nåde, hvor kirken skulle ha kontroll over staten.

Isabella II forble dronning. Først under morens formynderskap og fra 1847-1868 som regjerende dronning. Regjeringer kom og gikk. Interessegruppene bekjempet uavbrutt hverandre, og med tiden var det kun det overdimensjonerte militæret som holdt staten samlet. De europeiske stormaktene blandet seg åpenlyst inn i de spanske forholdene, og atskillige kriser mellom dem oppsto. Det gjaldt spørsmålet om hvem som Isabella skulle gifte seg med, og hvem som skulle bli hennes etterfølger da hun en stund senere ble avsatt i 1868.

Isabella II hadde ingen likheter med sin navnemor Isabella I. Hun var på mange måter, hennes strake motsetning. Både samtidige og senere skribenter er enige om at hun var uegnet som regjerende dronning, og at statens styre var overlatt til tilfeldighetene. Hæren gjorde opprør i 1868, og hun måtte flykte til Frankrike, hvoretter en innkalt lovgivende forsamling i 1870 valgte den italienske prins Amadeo til konge. Han forsøkte å føre et konstitusjonelt styre, men hadde små sjanser med det under de forvirrende politiske forholdene som preget tiden. Kun med hærens hjelp kunne han beholde sin kongeverdighet, og da også den sviktet, abdiserte han. 

En Republikk ble erklært. Dens levetid ble i bare 13 måneder, og hadde tre presidenter, og enda flere regjeringer, innen et nytt militærkupp gjeninnførte monarkiet med Isabella IIs sønn, Alfonso XII (1874-85) som konge.

Kildemateriale: "En rejse gennem Spaniens historie", av Svend Arne Jensen , fra 1991, samt annet.