Tiden mellom Primo de Riveras avgang i 1930 og kongens avreise fra Spania den 14.april 1931 var preget av hyppige regjeringsskift og politisk uro, hvor spesielt den republikanske stemningen vokste seg sterk. Etter lang tids uro, ble opposisjonen og regjeringen enige om et kommunevalg som ble holdt den 12.april 1931. Det var ikke bare et kommunevalg, men også et valg om kongedømmet skulle bestå. Republikanerne vant klart med byene Madrid og Barcelona i spissen, mens landsbyene forble royalistiske. Valgresultatet fikk kongen til å forlate landet, men uten å abdisere. Få dager etter ble republikken proklamert, og en foreløpig republikansk regjering ble dannet av ledende høyre -og venstrerepublikanerne. Dens hovedoppgave var at utskrive nyvalg til en grunnlovgivende forsamling. Dette fant sted den 28.juni og den 18.juli kunne Cortes gjenåpnes. 5 måneder senere ble forfatningen vedtatt.

Den nye forfatningen hadde den tyske Weimarforfatningen som et av sine forbilder. Den sikret like politiske rettigheter for alle over 23 år uansett kjønn, sikret barn like rettigheter, uansett om de var født i eller utenfor ekteskap, og fastslo at staten ikke hadde noen offisiell religion, og at kirken derfor heller ikke hadde en privilegert stilling i samfunnet. I spissen for staten sto en president, valgt for 6 år. Han kunne oppløse Cortes, som til gjengjeld med 3/4 majoritet kunne avsette han.

En rekke av kirkens eiendommer ble nasjonaliserte. Hæren fikk fratatt rettighetene til å blande seg inn i sivile og politiske forhold, og det ble vedtatt vidtgående lover om fordelingen av landeiendommene. Men til tross for dette lykkes det ikke regjeringen å løse det fundamentale problemet med jordfordelingen. Sosialistene ønsket jorden dyrket kollektivt, mens de mer borgerlig orienterte republikanerne fortrakk et landbruk dominert av små selveiere. Selve den kjensgjerningen at man tok fatt på jordspørsmålet mobiliserte imidlertid de konservative krefter, og dem det lykkes det å vinne makten ved valgene i 1933.

Trykket fra høyre fikk republikkens tilhengere til å samle seg igjen. Borgerlig orienterte republikanere, sosialister og det tallmessig enda ubetydelige kommunistpartiet inngikk på valget i februar 1936 en folkefront, som t.o.m. kunne regne med støtte fra Spanias tallsterke anarkister. Folkefronten seiret ved valget og dannet regjering, men frontene i spansk politikk var nå så skarpe at politisk terror med drap på ledere i begge leire som resultat.

Det var nettopp drapet på den monarkistiske politikeren Calvo Sotelo den 13.Juli, som ble det avgjørende støtet som ble grunnlaget for den månedelange planleggingen generalene hadde, og iverksatte opprøret den 17.juli mot Spanias lovlig valgte regjering.

Folkefronten var gått til valg av et program, som avviste "prinsippet om nasjonalisering av jorden og gratis utdeling av denne til bøndene"; som dreide seg om sikring av eiendomsretten, men også om de byrdene som fremtidig måtte pålegges alle med økonomiske og sosiale privilegier. Tydelig ble de sosialistiske kravene om arbeidskontroll. Valgopplegget var således preget av moderasjon, og gang på gang understrektes hensynet til helheten og den nasjonale økonomi samtidig med den sosiale ansvarlighet.

Kildemateriale: "En rejse gennem Spaniens historie", av Svend Arne Jensen , fra 1991, samt annet.