Vi hadde lenge tenkt på at vi reise sydover. Ikke så langt som til Sevilla, men i allefall  syd for Torrevieja. Kysten er vi for så vidt godt kjent med. Det måtte altså bli innover i landet. Vi studerte kartet inngående og satte oss som mål å reise til Lorca. Husk å få kart som er detaljert nok. Fotoapparat er en selvsagt ting som de fleste tar med seg på tur. Dersom du har tilgang til kikkert, så vil du heller ikke angre på at du tar med den.

Vi tok N 332 og gjorde vårt første stopp ved saltsjøene ved Santa Pola. Rett syd for byen, like ved saltfjellene finner du et lite tårn. Der kan du i fred og ro studere skarver. Disse fuglene har vi også i Norge, men der er de langt mer skye og holder gjerne til på de ytterste skjær. Fuglene er ypperlige dykkere, men litt klumsete flygere. I opphøyd og uanfektet sinnsro sitter de på tårnet, strekker vingene utover og tørker fjærene. Beskyttelsesfettet blir kanskje presset ut ved dype dykk?

Vi kjører forbi La Marina og Guardarmar. Ved Guardarmar er det loppemarked like ved veien hver søndag. Der kan du få kjøpe alt det som du ikke får tak i andre steder….!

Vi kjører helt ned til den vakre strandpromenaden i Torrevieja, parkerer bilen og stroller litt omkring, tar en kopp kaffe og ser på folkelivet. Det er varmt og sjøluften er rik på lukteopplevelser. Vi er enige om at livet er herlig sånn på formiddagen.

En gateselger kommer forbi. Han er ung og høflig; går straks videre dersom kjøperne avviser ham. Han selger ur og solbriller. Vi ser litt på utvalget, snakker litt med ham. Han er fra Senegal. Vi forteller at vi har handlet med senegalesere i Kongo. Han blir glad, han er jo langt hjemmefra. Vi spør om priser, himler med øynene over de svarene vi får, sukker tungt og faller nesten ut av stolen. Skuespillet er i gang. Vi ender med å kjøpe en pen klokke til 75.- kroner. Det er en kopi. Selvsagt. Men den går – som en klokke. Vi tenker litt på klokkejøden Papst i Hamsuns bøker. Edevart gjorde en god handel med Papst.

Ekspedisjonen går videre.

Neste mål er Cartagena. Landskapet er flatt med jordbruk, industri og veianlegg i en herlig blanding. Trafikken er stor og forteller om utvikling og aktivitet. Cartagena er Spanias største marinebase. Vi stopper for å betrakte alle krigsfartøyene som ligger uvirksom. Akkurat nå har ikke Spania noen påtrengende fiender. Virksomheten kan kanskje trappes ned; og landet har skrikende behov for arbeidskraft. Likhetspunktene til Norge er slående. Vi ser på noen av de store militære anlegg; depoter, magasiner, skoler, militærsykehuset, kystartilleriets forlegninger.

Det er merkelig hvor fort tiden går når du er ute på oppdagelsesferd. Vi fortsetter vår reise, stadig mot syd. Landskapet forandrer seg; det blir mer kupert. Trafikken blir markert mindre. Nå er vi virkelig ute på landet. Jorden er rød og åkrene er grønne.

Vi ser et skilt med en finca som er til salgs. Vi stopper, går ut og hilser på eieren som er smilende og blid, en eldre kar. Vi gir oss inn i forhandlinger. Que vale? En strøm av ord kommer ut. Det er lite trolig at han har snakket med folk på lang tid. Kanskje er det hans barndom og oppvekst det blir redegjort for? Kanskje hele slekten? Og naboene? Han byr på vin og oliven. Himmelen er blå. Dette er også Spania. Vennlighet som vi ikke betaler for. Vi tar den røde jorden mellom fingrene og lar den sildre ned. God jord, ingen tvil om det. Noen handel blir det ikke. Vi tar et hjertelig farvel og kjører videre.

Fra en høyde får vi vid utsikt over et stort sletteland. Her dyrkes det tomater. Svære plasttildekkede områder kan på avstand ligne på innsjøer. Under plasten finnes tomatplantene, 2-3 meter høye. Arbeiderne går oppe på plasten for å utføre vedlikeholdsarbeider. Men plasten skjuler de mennesker som arbeider innenfor. De må være mange.

 Vi tar av fra N 332 i retning Lorca. Vi skal opp i fjellene. Veien blir smalere og landskapet vilt og forrevet. Vi kjører meget sakte under påskudd av å ville nyte naturen og utsikten. Sannheten er at vi er vettskremte ved tanken på å møte en tysk bobilcowboy. Vi ser huler i fjellet. Her har det tydeligvis bodd mennesker i meget gammel tid.

Vi stopper i Morata og får oss en kopp kaffe og roer nervene litt. Skryter litt av oss selv som virkelig har forsert en av verdens farligste veistrekninger. Vi snakker endog om at det burde være en eksklusiv klubb for de som har fullbyrdet dette vågestykket. Vi blir møtt av en usentimental faktaopplysning fra vår reisefelle som opplyser oss om at veien er merket som hvit vei på kartet og at veien vitterlig hadde et godt asfaltdekke. Livet er en kamp, sa Senecca. Han mente selvsagt også verbale kamper.

Men hvorom alle tingene er; nedkjørselen til Lorca er meget vakker. Veien går i hårnålssvinger med eventyrlige utsikter. Vi stopper flere ganger i beundring. Helt nede på sletten møter vi et hav av blomster, røde, blå, gule, hvite. Vi overnatter i Lorca. Intet dårlig valg. Tvert imot; det var en meget stor opplevelse. Vi fikk førsteklasses informasjon om priser på leiligheter, hus, bungalower og fincaer. De prisene hadde ingenting med prisene på Costa Blanca å bestille. Men det er en ganske annen historie.