Vi fortsatte vår reise i fjellandskapet nord for Almeria som altså ligger i Andalucia. Vi våkner i Pozo Alcón. Får oss frokost og kommer ut på landeveien igjen. Vi skal i retning Baeza og Ubeda og mot N 322.

Landskapet er utrolig frodig i forhold til de gule markene ved Costa Blanca. Irrgrønne marker strekker seg så lang øyet rekker og oliventrær har overtatt fullstendig.

Vi er fascinert av den mørkerøde farven på jorden. Kanskje har vi sett noe lignende i Norge, men det må være lite. Her dominerer den røde jordfargen fullstendig. En kunstnervenn forteller at denne farven egentlig heter sienna, på spansk oxido rojo. Det er en slags mørk, rustrød farve som har vært benyttet i uminnelige tider ved fremstilling av bilder og skrift. Skulle vi lage en artikkel om spansk jordbruk og menneskene som arbeider der, så ville jeg kalle den Terra Rojo.

Vi kjører  på en slette. Plutselig kommer vi til en voldsom kløft, en forkastning. En bro fører oss over en dyp slukt. Så bærer det oppover. Temperaturen synker  fra 22⁰C til 7⁰. Mandeltrærne blomstrer fremdeles her oppe i mars. Fjellknattene stiger opp som trassige spyd. Vi stopper på toppen Tiscar, 1189 meter over havet. Her oppe seiler ørnene i vide svinger og her er rev og andre villdyr. Vi kjører gjennom tett pinjeskog, men gjennom noen glimt kan vi se landskapet dypt under oss.

Vi stopper, går ut og kjenner på den friske luften. Vi plukker noen krydderurter som vokser i rikt monn. Det er godt å ha litt rosmarin med når vi skal hjem til Norge. Den er fin til mangt, til brødbaking og til kjøttretter. Vi kommer til toppen og så bærer det utfor. Et stort område med furuskog er herjet av brann. Det  ser trist ut. Det må være vanskelig å slukke brann i denne høyden med så lite vann som er tilgjengelig.

Landskapet minner om Pyreneene, bare voldsommere. Hvite små landsbyer henger nesten i løse luften i de bratte skråningene. Trafikken er liten. Vi er i fred her oppe. Huler i de glatte fjellsidene indikerer at det finnes grotter innenfor. Ganske riktig, et skilt viser til en cueva. Terrenget veksler brått mellom lune, vennlige olivenlunder og ville, taggete klippeformasjoner. Mange er så underlige at vi må le. Naturen har vært ellevill. Noen steder er fjellet så avslitt at selve grunnfjellet kommer frem;  granitt – slik som du kan se noen steder på kysten i Nord- Norge.

Vi stopper i Quesada, en vakker, hvit landsby. Politiet er på plass og viser oss en parkeringsplass som tilhører dem. Bevares! Vi har ikke møtt annet enn vennlige politifolk i hele Spania, men dette er rekord! Vi tar en kaffe og kikker oss rundt. Her kunne vi godt ha bodd et år, men vinteren er nok for kald og sommeren for varm. Fjellene i syd stenger for den varme havluften om vinteren. Valget er vanskelig. Hvor i Spania skulle vi velge for å finne det beste sted å bo?

Vi kommer til byene Ubeda og Baeza. De ligger bare 9 km. fra hverandre. Derfor er det naturlig å tenke på dem under ett. Byene hadde sine høydepunkt på 1600- tallet. Det var da stor tekstilindustri og kornproduksjon i dette området. Adelsmennene hadde også oppdrag for kongen. Store deler av inntjeningen gikk med til å reise overdådige byggverk i gotisk og renessanse stil. Dette er det byene viser frem i dag. Byggene er så vakre at vi finner ikke ord.

Vi tenker på Domkirken i Oslo i forhold til det vi her får se. Er det virkelig sant at Norge er et av verdens rikeste land? Den som tror det får bare tro det. Vi får motforestillinger. Baeza hadde universitet fra1538. Det ble stengt i 1824. I dag brukes lokalene til gymnas. Her kan du bo, spise, kikke og fundere. Kanskje kan du lære noe også? Hvem vet? Ydmykhet kanskje?

Vi reiser videre på N 322 mot Reolid. Blåne bak blåne med oliventrær. Landskapet er mykt, blidt og bølgende; kvinnelig i formene. Det virker på oss. Vi blir mer forsonlig og mild til sinns. Vi kjører forbi mange klynger med hus; opptil 20 – 30 bygninger. De er forlatt. Farvene på husene har forskjellige varianter av brunt. Forfallet er tydelig. Her bodde de gamle hidalgoer. Ridderne, adelsmennene. Kongens menn når det trengtes. Hvor er etterkommerne? Kanskje er de flygere i Iberia? Tannleger i Miami eller professorer i Boston eller kanskje lappeskredder i Santa Pola? Jorden er allikevel i hevd og blir dyrket. Vi tenker litt på hvem som beskjærer og høster alle oliventrærne, men vi finner ut at vi ikke skal vite alt. Noe kan den skarpsindige leser selv finne ut.

I Reolid besøker vi Balneario de Benito – så vidt. Det er kurbad hvor mennesker kommer med forskjellige skavanker. Et pent sted, men det ble for medisinsk for oss. Vi setter kursen mot Solobre og Hellin, kjører enda en gang alene på veien gjennom terreng som er slik Skaperen utformet det; vilt og nesten ufremkommelig. Dette er et sted for steinbukker og dyr med førsteklasses klatreegenskaper. Ved Hellin treffer vi en splitter ny motorvei, den står ikke på kartet. Asfalten er helt svart. Motorveien bringer oss kjapt, hurtig og sikkert ned til Costa Blanca. Vi har vært på mange turer i Spania. Skulle vi gjenta en av dem, så ville denne strekningen komme øverst på vår prioriteringsliste!