Escorial er noe helt spesielt – både i Spania og i verden for øvrig. Man snakker om Spanias tre kulturer: de kristne, maurerne og jødene. I virkeligheten er det langt flere kulturer som preger landet. Det er nok å nevne romere, visigoter og hellenere. Når du har sett Escorial vil du sikkert forstå den katolske del av Spania -  litt bedre.

San Lorenzo de El Escorial

For korthets skyld kaller vi alt dette for Escorial i fortsettingen. Styrken og overbevisningen i den katolske tro får du fullt ut et inntrykk av ved å besøke Escorial og Valle de los Caidos. Dette er to forskjellige steder som ligger i god avstand fra hverandre. Men det faller naturlig å besøke begge stedene samtidig. Det er godt skiltet, slik at det er lett å finne frem mellom de to stedene.

San Lorenzo-komplekset ble bygget av kong Filip II som en takk til høyere makter for at de lot ham vinne  over franskmennene i slaget ved St. Quentin på San Lorenzo-dagen 10. august i 1557. Resultatet kan du se på høydedraget over Escorial. Det ligger et sammensatt byggverk som består av et stort kloster, en mektig basilika, et slott, et pompøst mausoleum, bibliotek, universitetsdel, parker og mer. Det finnes til sammen 3000 malerier i bygningene. Hvor mange som er kommet til etter at Filip II døde er ikke godt å si, men noen er det nok, for senere kongelige personer ser trist ned på oss der de henger på veggene.

Escorial er oppført i grå granitt. Ytterveggene er 3.5 meter tykke. Det tok bare 21 år å fullføre verket. Bygningene virker strenge og alvorstunge. Her finnes lite av barokkens utspekulerte påfunn og reflekterer sannsynligvis kongens eget sinn. Slottet i seg selv er holdt meget sobert. Kongens soveværelse er lite, spartansk utstyrt, nærmest usselt. En dør fra dette lille kammerset fører direkte inn til basilikaens høyalter. Enhver får lov til å gjøre seg sine egne, personlige refleksjoner over dette fenomen.

Det finnes store saler hvor man kunne vandre og samtale. Til sammen kan man gå 1 km i slottets saler. Vinden kan være meget kraftig og iskald her oppe i 1000 meters høyde. Derfor trengte man innendørs mosjon.

Basilikaen er storslagen og tvinger deg litt i kne. Her er ikke mye pynt og fjas, men den er allikevel et sted som i våre dager er benyttet til store konserter med kjente sangere. Det er 5 orgler og når de klemmer til skulle lydnivået tilfredsstille den mest kresne tenåring.

Mausoleet er en vakker, men depressiv affære. Her ligger de tidligere storheter på rekke og rad i vakkert utsmykkede sarkofager med våpenskjold, sverd og rustninger, alt i marmor av utsøkt kvalitet og skapt av de beste italienske kunstnere. En av kongene – Don Juan av Østerrike -  var visstnok svært staselig i levende live. Han hadde mange kjærester. Fremdeles må han nok ha en viss tiltrekningskraft for vi la merke til at noen må ha klatret opp og kysset ham, fordi det var avsatt tydelige avtrykk i form av lebestiftspor. Alt er visstnok tillatt i krig og i kjærlighet!

I en stor rund fellessarkofag som nærmest ligner på en kjempediger bløtkake har prinser og prinsesser litt nede på rangstigen fått plass. Det er plass til noen flere, for en del av nisjene er uten navn. Litt smakløst spør du oss. En bratt trapp fører ned til et sirkulært rom i rød marmor og gull med en kuppel over. Konger og dronninger er plassert i 21 sarkofager.  Vi var glade da vi kunne forlate dette gravalvorlige stedet. Det ble litt for morbid for oss – når sant skal sies.

Biblioteket var en hyggeligere opplevelse. Det er en kopi av biblioteket i Vatikanet og inneholder om lag 45 000 bøker, de eldste er ca 1000 år gamle. Vi finner bl.a. en rikt illustrert og håndskrevet utgave av de fire evangelier. Bildene er fargelagt og gullbelagt.  Det er en så vakker bok at vi får tårer i øynene. Denne samlingen kan ikke prissettes. Hvert ark er nærmest ubetalelig, bortsett fra at intet er til salgs. Her kan du se en håndskrevet og illustrert  lærebok i sjakk, lærebok i astronomi, greske og arabiske bøker. Biblioteket gir et godt inntrykk av hvordan viktig informasjon ble formidlet i gammel tid, før Johan Gutenberg oppfant trykkekunsten og startet informasjonsrevolusjonen.  

De Falnes Dal.

Valle de los Caidos er det egentlige navn på det minnesmerket som Franco fikk reist over de som falt i borgerkrigen. Stedet er fremdeles kontroversielt. Mange mener at det er et minnesmerke over Franco selv og de av hans tilhengere som falt i striden. Opprinnelig var det kanskje ikke ment som et minnested for ofrene på venstresiden og andre opposisjonelle, men Franco bestemte at slik skulle det være.

Stedet ble bygget ved hjelp politiske fanger i årene 1940 – 1958. På lang avstand kan du se et 150 meter høyt kors av granitt. Selve kirken ligger inne i fjellet. Rundt stedet er det lun pinjeskog og berg som kan minne om Sørlandsgranitt. På baksiden av kirken ligger et stort kloster. Dette er også et dystert sted utført i en stil som litt nedlatende kalles for kraftkunst. Med det  menes en stil som er felles for maktmennesker.

Kirken er meget høy innvendig. Fra veggene henger store gobeliner med religiøse motiver. Enorme, sørgende kvinnefigurer lener seg over den besøkende og tvinger sin lidelse på deg. Helt oppe i koret finner vi en plate i gulvet med navnet Francisco Franco på. På platen står det friske blomster. Langt oppe hvelver en vakker kuppel seg. Fremtiden vil vise den endelige dom over Franco. Nærhet i tid har aldri vært en god indikator for historien.