"Den hvite kysten"

Costa Blanca er den delen av den spanske Middelhavskysten som tilhører provinsen Alicante. Kyststrekningen begynner i nord ved Denia og ender sør for Torrevieja. Provinsen Alicantes hovedstad er Alicante, en gammel havneby som nå er en moderne Middelhavsby med 300 000 innbyggere. Sammen med de to nordlige kystprovinsene Castellon og Valencia danner Alicante administrativt den spanske autonomien (selvstyrte regioner) comunidad Autonoma de Valencia. Det finnes 17 autonomier i Spania som hver  og en har lokalt parlament og lokal regjering. Autonomien Valencia har ca. fire millioner innbyggere.            Autonomiens dominerende by hovedstaden Valencia som med forsteder har nesten en million innbyggere og er Spanias tredje største by, etter Madrid, og Barcelona. I de senere år har Valencia blitt forvandlet til en moderne industriby. Bilindustrien er av stor betydning.                                                                                          Mange skandinaver vet sikkert ikke noen om at Spania er en av Europas største bilprodusent, og at en stor del av bilene produseres i Valencia. Her fins også en av Europas største havner. Byens sentrum er velbevart og severdig, og stranden er fin. Nord for Valencia  ligger provinsen Castellon med flere fine feriesteder og hovedsakelig spansk turisme. Sør for Valencia fins den tredje provinsen, Alicante. Provinshovedstaden Alicante har en stor internasjonal flyplass for å kunne ta imot turistene fra Nord-Europa og det øvrige Spania. Langs hele Costa Blanca ligger et perlebånd av feriesteder, og det største er Benidorm. I den mordlige delen av Valencia regionen er jordbruket rikt. Den fruktbare kystremsen domineres av hagedyrking med kunstvanning. Her dyrkes sitrusfrukter, tropiske frukter, grønnsaker og ris. Innlandet er fjellendt med flere topper som når opp til 1 500 meters høyde. I dalene ligger små landsbyer der tidens synes å stå stille. Her vokser mandel- og oliventrær, her beiter sauer og her dyrkes og vin til produksjon av lokale bordviner.                                                                                               I den sørlige delen, i nærheten av Torrevieja, går kystremsen over  i et tørt og karrig ørkenlandskap. Her regner det nesten aldri, og innlandet har ingen grønne høydedrag. Den tradisjonelle inntektskilden for kystbeboerne er saltproduksjon , båtbyggeri og fiske. I område rundt Torrevieja fins flere store bassenger, såkalte ” Salinas”, hvor salt utvinnes av sjøvann. Bassengene er fremdeles i bruk.

Historie           

 Arkeologene har funnet ut at det bodde steinaldermennesker i Costa Blancas fjelland allerede  for ti tusener av år siden, da Skandinavia enda var dekket av et tykt islag.  Men det folkeslag som regnes som den iberiske halvøyas opprinnelige befolkning, er ibererne. Forskerne har funnet ut at de hadde sitt opphav i Nord-Afrika, men at de en gang for omkring fem tusen år siden tok seg over Gibraltarstredet og befolket sørdelen av det nåværende Spania. Ibererne var jordbrukere. Deres kultur og religion utviklet seg gjennom årene og ble stadig mer avansert. De levde i storbyer og landsbyer. Samfunnet ble oppdelt i klaner som inngikk i større riker. I Alicantes trakter fantes et blomstrende kongerike.                 I 1897 fant arkeologene en statue som forestiller en kvinne i landsbyen Elche rett sørvest for Alicante. Kvinnefiguren som er omtrent 2 500 år gammel, kalles ” La dama de Elche”, damen fra Elche, og fins i dag på arkeologisk riksmuseum i Madrid. Det er den mest velbevarte levning fra iberernes kultur. La dame de Elche har spilt en stor rolle som forbilde i den spanske kunsten. Den mystiske kvinnen er så å si urmoderne for Spania. Men det som forbauset datidens historikere og arkeologer va at hun antagelig hadde makt i det iberiske ursamfunnet, et faktum som lærde macho menn på slutten av 1800 tallet hadde vanskelig for å akseptere. I følge deres forestillinger var det mannes som bestemte, og kvinnen var slavinne. I dag er de fleste forskere enige om at kvinnene hadde en sterk stilling i det iberiske samfunnet, og at La dama de Elche var en slags øversteprestinne.              

Fønikerne var de første fremmede som kom til iberernes rike. De hadde flyktet fra uroligheter i midtøsten. De kalte landet Ispania og anla handelsstasjoner ved kysten der man kunne bytte varer med sivilbefolkningen. Etter fønikerne kom kelterne vandrende nordfra, de nådde aldri så langt somt til Valenciaregionen, men deres kultur trengte seg fram og blandet seg med den iberiske. På 600-tallet f.kr. kom greske sjøfolk, og de hadde også med seg nye ideer og oppfinnelser. Grekerne var handelsmenn og kom med fredelige hensikter, i motsetning til stormakten Kartago som noen hundre år  senere begynte å legge store deler av middelhavet under seg med vold. Kartangos utbredelse truet Romas interesser. Da Hannibal i år 219 f.kr. erobret byen Sagunto, nord for Valencia, var det innledningen til en verdenskrig som sluttet med at Roma beseiret Kartago i et siste avgjørende slag i 197f.kr.       

Nå ble det store forandringer. Roma nøyde seg ikke med bare å kontrollere kystområde, men begynte for å utvide sitt imperium innover i landet. Ibererne satte seg hardt til motverge. Men etter årevis med blodige strider hadde den framgangsrike romerske armeen til slutt gjort ibererne fredelig innstilt. De tok bare en generasjon før ibererne hadde med seg. Roma kalte sin iberiske Koloni Hispania som takke være rikdommene på vin, olivenolje, såkorn og edle metaller ble en av imperiets mest viktige provinser. Romerne siviliserte Spania. De bygget et fungerende veinett, akvedukter, teatre og arenaer for gladiatorkamper og tyrefektinger. Romerene førte også med seg kristendommen og latinen, som siden utviklet seg til kastiliansk, det vi vanligvis kaller spansk, og katalansk.                     Roma  ble invadert av vandalene, og i år 409 tok de Hispania også. Europa ble et urolig kontinent uten Romas overhøyhet og kontroll. Vandalene ble snart trengt tilside av en annen germansk stamme. Den iberiske halvøya var på denne tiden oppdelt i en rekke mindre, kristne kongeriker. Da det endelig var på tide for neste stormakt å innta scenen, ble kongeriket Valencia med byer og hertugdømmer styrt av vestgotiske stormenn. Etter at profeten Muhammed døde i Medina i år 632, dro de muslimske styrkene ut på tokt. I år 711 hadde det arabiske kalifatet som ble styrt fra Damaskus, lagt  under seg hele Nord-Afrika og nådd fram til Gibraltarstredet. De muslimske styrkene, morerne som spanjolene kaller dem, møtte svak motstand da de passerte Gibraltar og feide inn over det som i dag er Spania. Invasjonen ble slått tilbake først langt nord for Madrid. Araberne grunnla sin hovedstad i Cordoba, og derfra styrte emiren  kalifatet al-Andalus som også omfattet kongeriket Valencia. De muslimske herskerne var vidsynte og tillot alle folkeslag å leve i sitt rike. Selv nøyde de seg med å drive inn skatter fra vasallstatene og stå for administrasjonen. Jødene, som innvandret i stor skala til halvøya på denne tiden, fikk p.g.a. sine internasjonale kontakter styre handelen. De muslimske nybyggerne fikk ansvaret for jordbruk og byggevirksomhet, mens de  kristne, som var gode til å slåss,ble soldater. I den kristne verden på denne tiden var et menneske liv ikke mye verd. 

Slaveriet var en del av samfunnssystemet. De arabiske  herskerne importerte Orientens jordbruksteknikk med terrassedyrking og geniale vanningssystem som mange steder benyttes den dag i dag i Valenciaregionen. De importerte også ny grøde som ris, fersken, aprikoser, mandel, appelsiner og sitroner. Mens det øvrige Europa ennå lå i mørket, ble det utviklet en unik høykultur i deg sørlige Spania. Papir ble brukt for første gang i Europa, og vitenskaps menn fra hele verden kom til Cordoba. Glass ble produsert til husholdning.

Ettersom det  jo alltid er seierherrene som skriver historien, har ettertidens katolske historieskrivere svartmalt Spanias muslimske fortid og omtalt den som en barbariskog kulturløs epoke. I Francos Spania fantes det heller ikke rom for noen annen historisk tolkning enn at Spania var bygget på kristen grunn og hadde Guds velsignelse. Det er først i senere år at de gamle " historiske sannheter" har kommet fram. Det er derfor diktet om den kristne helten El Cid, eller Rodrigo Diaz de Vivar som var hans virkelige navn, har spilt en så stor rolle iden spanske historien og blitt opphøyet tilet stort verk av spanske litteratur historikere. Navnet El Cid kommer fra det arabiske Rodrigo som han fikk da han tjenestegjorde for den muslimske kongen i Zaragoza. På 1000- tallet, da El Cid levde, hadde Cordobas kontroll over kalifatets avsidesliggende områder blitt svakere. El Cid var en eventyrer med en egen liten arme av leiesoldater og riddere. Han var kristen, men hadde venner som var både kristne og muslimer. Det varte helt til år 400 før de religiøse motsetningene for alvor nådde den iberiske halv øya. Å krige gjorde man for å vinne makt og rikdom. I 1094 klarte El Cid og soldatene hans å erobre hele Valencia fra den muslimske emiren. Han lot medborgerne betale skatt og hadde makten over byen til sin død i 1099. etter at helten var død, varte det bare tre år før kongeriket Valencia ble invadert av en annen muslimsk ætt. Riket med sine forskjellige bystater, der Denia var mektigst, var siden under lagt det muslimske Omeydadynastiet i over hundre år, fram til 1238. Da invaderte Aragons konge Jaume landet og innlemmet det i sitt rike. Cordoba hadde kapitulert to år tidligere. Granada var dermed den eneste muslimske staten på den iberiske halvøya

Kung Jaume ga riket Valencia egne spesielle lover som ble fulgt  helt inn på 1700- tallet. Kontaktene med Katalonia og Mallorca, som også inngikk i Aragon, ble utvidet. Valenciaregionens kulturelle identitet stammer fra denne tiden. Katalansk ble morsmålet. På 1400- og 1500- tallet var Valencia en av de mest betydningsfulle stater ved Middelhavet. Da det mektige imperiet Spania oppsto gjennom sammenslåingen av kongerikene Aragon og Castilla, en union som ble mulig takket være ekteskapet mellom kong Ferdinand av  Aragon  og dronning Isabella av Castilla, ble Katalonia( og Valencias alle hertugdømmer) automatisk en del av Spania i 1479. Kongeparet drømte om å skape verdens største og mektigste rike ved å erobre den siste muslimske staten Granada.   Granada hersket over et område som var dobbelt så stort som fylkene Vest-Agder og Aust-Agder til sammen.  I år 1487 ble byen Malaga erobret, og hele den muslimske befolkningen ble tatt som slaver. Deretter var det hovedstaden Granadas tur. Beleiringen varte i to år før den siste emiren Boabdil til slutt kapitulerte 1 januar 1492. Dermed var den siste muslimske skanse på den iberiske halvøya erobret. De fleste muslimske stormennene forlot landet. Den  muslimske befolkningen fikk bli i landet om de lot seg døpe. Mange av disse såkalte moriske bosatte seg i kystregionen Costa Blanca der de utviklet jordbruket med kunstvanning og fremragende ingeniørkunst. Kongeparet hadde allerede innført inkvisisjonen, som  siden fikk som oppgave å avsløre kjettere og personlige motstandere. Nå fulgte en mørk tid i Spanias historie. Terror og skrekk. Det skulle vare lenge, helt til vår tid, nemlig våren 1980, før paven offentlig erkjente de grusomheter som hadde blitt begått i Guds navn og  be om tilgivelse for den katolske kirkens overgrep.  Den katolske fanatismen ble stadig verre. 1600-tallet ble preget av krig mellom Spania og Nord-Europas protestantiske stater. Forfølgelsen av mistenkte kjettere i landet førte til slutt til at alle morene ble utvist. Før det hadde alle jøder  blitt utvist. Historiske dokumenter omtaler dette som en av de største tragediene i Europas historie. Ti tusener av mennesker ble tvunget til å forlate sine hjem og møte en usikker skjebne i Afrika og Asia. De mest innflytelsesrike kunne med hjelp av kontakter starte på nytt i et annet land, men mange vanlige jordbrukerfamilier bla ranet og drept av pirater så fort de var kommet til havs. Det katolske kongeparet og kongene som fulgte, interesserte seg ikke for Valenciakysten og Mallorca. Krigsfartøyene deres ble benyttet til å transportere gull og rikdommer til havnene i Sevilla og Cordoba. Tapet av et kystforsvar førte til at pirater fra Nord-Afrika kunne herje stadig friere på Costa Blanca. Landsbyen Calpe, nord for  Benidorm, ble verst rammet. Algeriske pirater tok landsbyen og drepte alle menn og eldre kvinner. Barna og de yngre kvinnene ble fortført og siden solgt som slaver. Det gikk 100 år før Calpe ble befolket igjen.    Forvisningen av jøder og morerne fikk snart store økonomiske konsekvenser. Jordbruket falt sammen, og det varte til langt inn på 700-tallet før regionen hadde kommet seg igjen. Uten jødene forsvant handelen. Gullet fra Latin-Amerika førte også til inflasjon i Spania. Den egne industrien ble forsømt. Aristokratiet ved hoffet i Madrid hadde dyre vaner, men alt som ble konsumert ble kjøpt utenfra med latinamerikansk gull og sølv. De stadige krigene mot Nord-Europas  protestantiske stater tvang fram nye skatter og verving av soldater. De stigende prisene førte til at vanlige folk sultet.                                

Da kong Carlos II døde i 1700 var den habsburgske ættens tid på Spanias trone forbi. Etter fem generasjoners innavl var Carlos II ikke bare ute av stand til å forplante seg, men også sinnssyk. Da kongen døde, brøt den Spanske arvefølgekrig ut. Carlos II hadde nemlig utsett en av ætten Bourbon til tronarving, noe England og dets allierte ikke kunne akseptere. Først etter 13 års krig kom det til fredsforhandlinger. Under krigen hadde Valenciaregionen og Katalonia  støtte den tapende part, og det endte med at motstanderne invaderte byen. Valencia fikk sine egne lover oppløst som straff og ble tvunget inn under Madrids kontroll. Men de store politiske forandringene  som fulgte etter krigen, førte også til at Cadiz og Sevilla mistet sin enerett til handelen med koloniene. Valencia fikk derfor fart på sin handel igjen. Den øvrige delen av kysten forble som tidligere en rekke små fiskerlandsbyer uten hverken industri eller handel.  

Takket være den mye Bourbonætten, som hadde tatt over den spanske tronen, ble opplysningstidens ideer overført til Spania, hvor mørket fra middelalderen ennå rådet. Den best likte av de nye kongene va Carlos III som kom på tronen i 1756. Han gjorde det han kunne for å redusere kirkens og adelens makt. Han forsøkte også å forby de barbariske dyrefektingene. Men han måtte gi seg p.g.a. folkets motstand. Kongen oppnådde imidlertid å få igjennom et regelverk som forbød det verste dyreplageriet. Disse reglene gjelder også i dag. Det er lett synlig på 1700-tallsklærne til tyrefektingens aktører.  Da Carlos III døde i 1788 var det slutt på perioden med fred og utvikling. Den Franske revolusjonen og Napoleonskrigene nådde snart Spania også. Uroligheter og borgerkrig kom til prege hele 1800-tallet. Under den såkalte Karlistkrigen, og den  elleve måneder korte republikken som fulgte i 1873, ble til og med Valencia selvstendig. Men etter en politisk turbulent tid ble Valencia atter spansk da en ny konge kom på tronen.    

Da Spania gikk inn i 1900-tallet var økonomien dårlig utviklet og politikken ustabil. i Byene vokste kløften mellom samfunnsgruppene. På denne tiden ble Spania berørt av nye bevegelser og ideologier som kommunisme, anarkisme og sosialisme. Motsetningene mellom den lille overklassen og den voksende gruppen av fattige jordløse bønder og dagsarbeiderne i byene ble stadig skarpere. Samtidig nådde industrialismen Spania, og et borgerskap vokste fram i byene. Inn kom en ny og spennende kunst og litteratur som gjorde opp med de tidligere konservative vurderingene. Sverige hadde Strindberg og Anders Zorn. I Spania levde forfatterne Benito Perez Galdos og kunstneren Joaquin Sorolla. Som så mange kunstnere ble Sorolla betatt av Costa Blancas magiske lys. Han var til og med født i Valencia, i 1863 og til tross for at han hadde flyttet til Madrid som voksen, kom han stadig tilbake til Costa Blanca for male.  Sorollas og Zorns kunstverk minner om hverandre, di kjente hverandre også personlig og dro på flere kunstreiser sammen, blant annet til Costa Blanca.  

Den 12 april 1931 ble det holdt kommunale valg i alle Spanias storbyer. Valget ble en slags folkeavstemning der folket kunne si om de var for eller mot monarkiet.  Republikanerne vant.     

Kong Alfonso XIII hadde ingen støtte og så seg tvunget til å flykte fra slottet sitt. Spania ble republikk. Valencia valgte å tilhøre republikken og fikk økt selvstyre. Tiden som fulgte var preget av politisk uro der forskjellige regjeringer kjempet om makten. Men samtidig var det en spennende overgangstid. Spania var til slutt på vei  til å bli en moderne europeisk stat. Utviklingen og reformene ble brutalt avbrutt da venstrepartiet vant parlamentsvalget i 1936 i en felles folkefront. De gamle kreftene samlet troppene til et motkupp. Den spanske borgekrig var et faktum. Krigen begynte klokken fem ved daggry den 18 juli 1936 ved at militære  rundt i landet gjorde opprør mot regjeringen. Valenciaregionen ble kontrollert av republikken helt til sluttoffensiven. Republikken fikk alle forsterkninger fra havnen i Valencia. Det som til slutt avgjorde krigen var Hitlers og Mussolinis støtte til Franco. Etter seieren ble alle Francomotstandere oppsporet. De som ikke rakk å komme seg unna med båtene fra Valencia, ble drept eller fengslet. Enda en gang ble Spania isolert fra Europa. De første årene etter krigens slutt var det ingen ytringsfrihet i regionene, og ingen fikk lov til å snakke Katalansk.                                                

Ikke før i 1957  åpnet Franco Spania mot omverdenen igjen. Landet hadde da desperat behov for utenlandske investeringer og regimet bestemte seg for å satse på turisme og industri. En ny internasjonal flyplass ble bygget ved Alicante. Costa Blanca fikk nye turistanlegg takket være utenlandsk kapital. Den lille fiskelandsbyen Benidorm ble utsett til regionens store feriested på grunn av sitt behagelige mikroklima. Benidorm ble den store feriemagneten. Fagforeninger var forbudt. Dette gjorde at en reise til solen ble veldig billig, og turistene vellet inn.        Men om Franco hadde ant hvilke krefter som ble frigjort, hadde han sannsynligvis holdt igjen. Snart lå bleke kvinner og solte seg nesten nakne på strendene. Ugifte par sov i samme hotellrom. Men ved siden av de moralske vurderingen kom utlendingen også med ideer om menneskelige rettigheter og demokrati. Da Franco døde 20 november 1975 var det slutt på det gamle isolerte og konservative Spania. I løpet av noen år var Spania forvandlet til et moderne vestlig demokrati.    Etter at den nye tidens politikere hadde tatt over, forsatte den økonomiske utviklingen i enda raskere takt. Spesielt da Spania ble medlem i den Europeiske Unionen. Costa Blanca-regionen har gjennomgått en enorm utvikling i de senere år. ikke minst på grunn av den store innenlandske turisme. Mange av fritidsboligene som ligger ved Costa Blanca eies av spanjoler fra nord. De som kommer til Costa Blanca i dag og har erfaringer fra 1960-tallets charterreiser, tvinges til å omvurdere sine oppfatninger. Samfunnsservicen er av moderne europeisk standard. Helsevesenet er trygt. Men samtidig har Costa Blanca en helt spesiell Middelhavsstemning som bare fins  her.